Jern

I Jern av Torgrim Eggen flytter flere mennesker til Folkvang, en tidligere folkehøyskole i Østfold for å forberede seg til verdens undergang. Den nyreligiøse bevegelsen som holder til der kaller seg Perennial Spirituality Center og ledes av sør-afrikanske Biv Boeser. Hans lære går ut på at alle trossystemer er sanne og stammer fra samme sted. Alle peker mot dommedag hvor kun noen få utvalgte skal overleve. Romanen har tre hovedpersoner som av ulike grunner havnet på Folkvang. Gro mistet den lille datteren i en ulykke og sliter med å finne tilbake til et normalt liv, vi møter henne først som Yasmina i egen blogg og deretter gjennom e-poster og e-dagbok. Ove er narkoman og på rømmen fra den litauiske mafiaen, han møter vi gjennom et manus på en dokumentarroman han håper på å få gitt ut. Ina skriver doktoravhandling i sosialantropologi og har feltarbeid på Folkvang under navnet Tina. I tillegg får vi gjengitt foredrag og youtube-videoer med Biv Boeser på Folkvang. Romanen har altså en spesiell og annerledes oppbygging og har ingen nøytral fortellerstemme.

Jeg synes formen på boken er spennende og annerledes. Blogginnlegg med grove skrivefeil og intime utleveringer, hovedpersonenes forandring etterhvert som de blir mer og mer overbevist og Biv Boesers taler som kan få enhver til å gruble. Jeg er kjent med en god del av konspirasjonsteoriene som florerer blant annet på nettet og mange av disse er tatt med i boken. Jeg kan nevne farlige svineinfluensavaksiner, at Barack Obama er Antikrist, USA står bak 9/11, og at enden skal komme i 2012. Jeg synes selv det meste av dette er uinteressant og overhører det, men denne boken får meg likevel til å tenke. Boken tar for seg en tid med svineinfluensahysteri og finanskrise hvor folk har vært redde og konspirasjonsteoretikerne har hatt ekstra mange strenger å spille på. Boken er satirisk, men gjør ikke narr av de nyreligiøse. Dette gjør at leseren selv kan gjøre seg opp meninger underveis, men er også en svakhet, fordi jeg ikke alltid forstår hvor forfatteren vil med boken. Boken er ellers lettlest
(bortsett fra noen av foredragene til Biv Boeser som jeg synes var kjedelige), underholdende og setter i gang tankevirksomhet hos leseren.

Dette er en del av en bokbloggturne i regi av Cappelen Damm hvor Predikeren skrev første innlegg i går, og Ladybug på Underhold meg skal fortsette i morgen.

Hvilke 5 bøker vil du ha med på listen over verdens beste bøker?

Beate Lill har på bloggen sin Beate blogger om bøker oppfordret oss bloggere og blogglesere til å foreslå 5 bøker hver, så hun kan lage en "fornorsket" versjon av BBC sin liste over verdens beste bøker. Bøkene kan være fra alle slags sjangre, for det skal være de 5 bøkene du synes skal være med på en sånn liste. Hvis du er interessert, gå inn på bloggen til Beate Lill og legg igjen et innlegg. Mine 5 bøker ble forøvrig:

J.K. Rowling: Harry Potter-serien
Suzanne Collins: Dødslekene/The Hunger Games
Stig Holmås: Regn
Roald Dahl: Matilda
Karin Fossum: Elskede Poona

Ny god dansk krim

Fasandreperne er bok nummer 2 om etterforsker Carl Mørck og hans avdeling Q for uløste saker. Den første boken, Kvinnen i buret, kan du lese min omtale av her (vil anbefale å lese bøkene i rekkefølge). Denne gangen er det et drap på et søskenpar i 1987 som skal etterforskes. Det spesielle med denne saken er at en mann allerede sitter i fengsel dømt for drapet etter å ha tilstått, men saksmappen dukker på mystisk vis opp på avdeling Q og Carl Mørck sitt skrivebord. Carl Mørck begynner å undersøke saken mot politisjefens vilje, men det er ikke noe som motiverer Carl mer enn å bli motsagt. Det viser seg så klart at ikke alt er som det skal i denne saken. Tre av landets mest vellykkede menn ser ut til å være innblandet, samt en ettersøkt dame som lever i skjul på gaten. I tillegg finner de mulige sammenhenger til flere andre saker opp gjennom årene.

Nok en gang redder Jussi Adler-Olsen meg ut av en treig leseperiode, og jeg må si takk til Aschehoug som sendte meg boken. Denne gangen i motsetning til forrige bok får leseren vite helt fra starten hvem som står bak ugjerningene, og følger jakten fra flere kanter. Også i den første boken får leseren følge saken fra flere vinklinger, og dette liker jeg veldig godt. Det fine med Fasandreperne er at vi som leser får et innblikk i gjerningspersonenes hjerner og bakgrunn, noe som gjør det hele mer troverdig. Dette er nemlig noe som ofte irriterer meg med krim, at løsningen ikke blir troverdig nok. Adler-Olsen tegner her et bilde av noen grusomme gjerningsmenn, handlinger og et miljø man helst ikke vil komme i nærheten av. Dette er altså ikke noe å anbefale for de som foretrekker mer hyggelig krim.

Jeg synes også at mange av karakterene er veldig godt skildret. I denne boken må jeg trekke frem Kimmie Lassen som man umulig kan unngå å få et forhold til. Jeg nevnte i den forrige omtalen at jeg var lei av at krim alltid skulle ha med en middelaldrende, gretten, og gjerne skilt mannlig etterforsker , men jeg må innrømme at jeg begynner å like Carl Mørck. Spesielt er det kjemien mellom han og assistenten Assad som er vellykket synes jeg. I denne boken får avdelingen også en ny sekretær, Rose, som ikke er særlig populært hos Carl. Jeg tror faktisk at jeg likte denne boken enda bedre enn den første, for dette er virkelig krim etter min smak. Hvis du vil lese hva andre bloggere synes om boken, se her:

Ladybug

Beate blogger om bøker

Anitas blogg

To nye filmer sett i vinterferien

The Hurt Locker: årets Osvarvinner handler om amerikanske elitesoldater som desarmerer bomber i Irak. Teamet som følges har akkurat fått en ny leder, sersjant James, som overrasker sine to underordnede med en noe annen stil enn sin forgjenger. Han virker overhodet ikke redd for å dø, og det er ikke bare sitt eget liv han setter på spill. For de som har sett HBO sin miniserie Generation Kill kan dette virke som en forlengelse. Det er et realistisk krigsdrama og er i likhet med miniserien, basert på førstehåndsobservasjoner fra en journalist. Regissør Kathryn Bigelow vant som den første kvinnen noensinne Oscar som beste regissør på selveste kvinnedagen (ihvertfall norsk tid:-)).

My Sister´s Keeper: familien Fitzgerald sin datter Kate får diagnosen leukemi som liten. Ingen av de eksisterende familiemedlemmene passer som donor og forelsdrene bestemmer seg for å få et nytt barn som ved medisinsk hjelp skal passe som donor. Det nye barnet Anna har blitt 11 år og bestemmer seg for at hun ikke vil mer, og går rettens vei for å få bestemme over sin egen kropp. Dette er en skikkelig grinefilm som jeg kunne ønske hadde vært bedre enn den er. Skuespillet er veldig bra, men det trykkes alt for mye på grineknappene med både lys, lyd og dialoger, og det funker ihvertfall på mine tårekanaler. Jeg savnet at en del problemstillinger som blir luftet ble grundigere tatt opp i løpet av filmen, som for eksempel det etiske dilemmaene rundt det å skape et donorbarn. Jeg leste et sted at boken har en annen og mer gripende slutt, men i Hollywood har de satset på noe mer publikumsvennlig. Kanskje den skal leses ved en senere anledning.

Snømannen

Snømannen av Jo Nesbø er bok nummer 7 i rekken om politimannen Harry Hole. Jeg har lest de to foregående som kan være en fordel, men absolutt ikke nødvendig for å følge handlingen i boken. Det er november 2004 og den første snøen har falt. Harry Hole mottar et brev undertegnet Snømannen som han setter i sammenheng med mordet på en kvinne i Oslo, hvor en snømann blir funnet på åstedet. I løpet av etterforskningen finner politiet likhetstrekk til tidligere mord også andre steder i landet, og Harry Hole mistenker at det kan være snakk om en seriemorder. Når det gjelder privatlivet til Harry, har hans tidligere kjæreste Rakel funnet en ny mann, men de to ser ikke ut til å klare å kutte kontakten helt.

Jeg hørte denne på lydbok, lest av Dennis Storhøi, som gjorde en helt grei jobb. Jeg hang ikke ordentlig med i starten og noen ganger hadde jeg noen litt for lange pauser mellom gangene jeg hørte på. Det er ikke så ofte jeg hører på lydbok, så jeg må venne meg til å få med meg alt hver gang. Kanskje dette også var en fordel, for jeg har hørt fra flere at de avslørte morderen for tidlig i boken og det klarte ikke jeg. I begynnelsen av boken reagerte jeg på at stereotypene ble litt for tydelige, men det sluttet jeg med etterhvert. Jeg synes Snømannen tok seg veldig opp på slutten som var utrolig spennende, men med en litt for heltete Harry. Ellers er boken en over gjennomsnittlig god krim med et godt plot som kan anbefales. Den får en sterk 3er.