Himmelfallen

Himmelfallen av Brian Selznick er en bok som består av både tekst og tegninger. Rose og Ben har hver sin historie, en i tegninger og en i tekst der de begge to forsøker å finne de bitene som mangler i livene deres. Ben har nylig mistet sin mor og selv om han har det godt hos sin tante og onkel føler han seg ikke hjemme der. Han har aldri visst hvem som er faren hans, men nå bestemmer han seg for å finne ut av det. Rose og drar også ut på leting etter noe, sitt store idol, den kjente filmskuespillerinnen Lillian Mayhew. De to historiene skjer med 50 års mellomrom, i hhv 1927 og 1977, men skal likevel vise seg og ha en sammenheng.

Denne boken er på over 600 sider, men la deg ikke skremme av det. Veldig mange av sidene består av tegninger, og selv om de inneholder mye så tar de ikke så lang tid. Historien i boken er fin, men kanskje ikke så original i utgangspunktet. Tegningene bidrar likevel til å gjøre den nettopp veldig original. Illustrasjonene er utrolig uttrykksfulle og beskriver i grunn en del ting mye bedre enn teksten. For eksempel kan ikke hovedpersonen høre og dette blir fremstilt for meg på en måte som gir meg et bedre inntrykk av hvordan det må være enn jeg har fått før. Jeg synes dette er en veldig spennende måte å lage bøker på og ikke minst at Brian Selznick mestrer å blande både to historier, og tekst og bilder på en utrolig god måte. Jeg vil gjerne lese mer av både forfatteren og andre bøker som er laget på denne måten. Jeg har ikke lest hans bok Oppfinnelsen av Hugo Cabret og gleder meg veldig. Denne kommer på kino til neste år med selveste Martin Scorsese i registolen, så det er bare å få lest den. Jeg gir denne boken full pott på karakterskalaen til tross for at historien kunne vært mer original. Boken i seg selv er både original og uttrykksfull og det er jo snart jul:-)

Denne omtalen var en del av Cappelen Damms bokbloggturne og jeg var den siste ut i årets siste turne. Her er de andre som har blogget før meg. God jul alle sammen!

The Witch of the North
The Labyrinthine
Av en annen verden
Flukten fra virkeligheten
Sunadokei
Carolines verden

City of bones

City of Bones er første boken i en urban fantasy-serie (The Mortal Instruments) som jeg trodde var en trilogi, men nå viser det seg at det har kommet en fjerde bok og det er nok heller ikke den siste. Her møter vi Clarissa Fray som en kveld på et utested blir vitne til et mord. Da hun skal tilkalle hjelp viser det seg at liket er borte og morderne som kaller seg Shadowhunters er usynlige for alle andre enn henne selv, inkludert bestekameraten Simon. Innen det neste døgnet skal verden snus på hodet for Clary, moren kidnappes, og hun får stadig flere spørsmål hun ønsker svar på. Hun skal nå bli kjent med en mørk underverden hun ikke ante eksisterte, eller gjorde hun det?

Det var spesielt en ting som ødela litt for denne leseopplevelsen og som gjør det litt vanskelig for meg å vurdere boken på helt riktig grunnlag, men jeg skal prøve. Jeg klarte å lese en omtale av boken på Goodreads som avslørte altfor mye av det som skulle skje videre i boken. Jeg kan vel først og fremst skylde meg selv her, men de pleier å være flinke å merke omtalene med spoiler. Jaja, over til de gode tingene med denne boken. Her er det spenning og action fra begynnelse til slutt. Jakten på Clarys mor er nemlig ikke uten farer og møter med New Yorks underverdens mange skumle skikkelser. Boken har også en god dose humor. Samspillet mellom Clary og flere av hennes motkarakterer bygger mye på sarkastiske kommentarer både frem og tilbake. I motsetning til en del andre amerikanske fantasy-serier for ungdom har ikke denne første boken en romanse i hovedrollen. Her er det flere personer i fokus og den spiller på et rikt univers. Nå er det kanskje sånn at de bøkene med spesielt fokus på romansen kalles Paranormal romance, mens dette kalles Urban fantasy, hvis jeg har forstått det riktig, så da får man jo en pekepinn hvis man vil slippe unna den mest klissete romantikken:-) Jeg er også ganske sikker på at du vil få noen overraskelser i løpet av denne boken hvis du holder deg unna spoilere. Forfatteren er forøvrig visstnok kjent for å skrive Harry Potter-fanfiction og har av noen blitt beskyldt for å låne litt for mye derfra. Jeg har ikke lest hennes fanfiction, men kan ikke se så mange likheter mellom disse to seriene, så er uenig i de anklagene. Jeg savner ellers en serie der jeg virkelig blir glad i karakterene sånn som jeg ble i nettopp Harry Potter, men det krever kanskje at man leser mer enn en bok.Neste bok heter City of Ashes og er heldigvis kjøpt inn til biblioteket så jeg kan lese den etterhvert. Første bok er også utgitt på norsk med tittelen Skyggejegerne. For noen andre bloggeres omtaler se:

Flukten fra virkeligheten
Marias bokblogg

Rosebush

I Rosebush møter vi Jane som har vært utsatt for en bilulykke, våkner opp på sykehuset og ikke aner hva som har skjedd med henne. I løpet av boken følger vi hennes tanker og tilbakeblikk etterhvert som minnene kommer tilbake.

Rosebush av Michelle Jaffe var en mesteparten av tiden utrolig spennende bok med en uhyggelig stemning over seg. Den fikk meg til å hele tiden gjette hva som hadde skjedd og hvem som var skyldig i hva, men stort sett tok jeg feil. Verden Jane lever i er forferdelig overfladisk og hun gjør alt hun kan for å passe inn og å være populær. Det begynner etterhvert å synke inn for henne at kanskje ikke alle er like begeistret for henne som de gir uttrykk for. Man har lyst å slå henne i hodet av og til så hun skal våkne opp. Til tross for at jeg likte boken godt har den mange svakheter. Den inneholder mange klisjeer, er noe spekulativ og noe usannsynlig. En del av karakterene er for skrudde til at man kan tro på dem, ellers så er det for mange av karakterene som er skrudde til at man kan tro helt på historien. I tillegg gikk slutten litt for fort og noe var for forutsigbart. Det var ellers en god leseopplevelse hvis man tar det for det det er, nemlig lett underholdning. Så var det en bok som endelig vekket leselysten igjen og fikk meg til å velge boken fremfor PC eller TV og å glede meg til jeg fikk anledning til å lese igjen. Det er tross alt noe av det beste med å lese.

Forførende ondskap

Etter at lillesøsteren blir drept flytter Katherine til tanten sin i Sydney for å komme vekk fra alt. Hun skifter til og med navn for å slippe at noen skal gjenkjenne henne. Selv om hun prøver å være anonym ønsker skolens mest populære, Alice, å bli venn med henne. De to innleder et vennskap som gradvis skal få Katherine til å finne tilbake til seg selv og det gamle livet sitt der hun ikke var så alvorlig og innesluttet. Det viser seg imidlertid etterhvert at Alice ikke bare har lystige sider, men at også hun som Katherine bærer på mørke hemmeligheter.

Det første jeg har å utsette på denne boken er språket, for det ødelegger opplevelsen litt for meg. Språket er veldig lett og litt for ungdommelig for min smak. Uten å ha lest i den engelske utgaven er nok den å anbefale alle som har muligheten til det siden språket er såpass enkelt. Nå er jeg kanskje ikke i målgruppen, men dette er likevel langt fra noen barnebok. I forhold til det alvorlige innholdet i boken synes jeg det blir litt for overfladisk behandlet. Jeg får aldri helt følelsen av det grusomme Katherine faktisk har opplevd som for eksempel en annen ungdomsthriller jeg leste nylig, Mus, lyktes bedre med. Når dette er sagt så likte jeg faktisk boken ganske godt og suste gjennom den. Jeg lot meg forføre og oppbyggingen av boken der avsløringene kommer gradvis gjør den veldig spennende. Jeg likte også hovedpersonen Katherine som er en de fleste kan identifisere seg med, og også de andre karakterene var troverdige. Boken er veldig lettlest og fengende og anbefales til alle som ønsker noe lett, spennende og underholdende. Og da mener jeg lett i forhold til språket, for innholdet er av det dystre slaget.

Bloggen har hatt bursdag

Forrige uke var det 4 år siden jeg postet mitt første innlegg på denne bloggen. Den hadde riktignok et helt år uten at jeg skrev i starten, men siden da har jeg og i en periode vikaren min Bernt, skrevet jevnt og trutt. Gjennom denne bloggen oppdaget jeg bokbloggverdenen der jeg har fått utrolig mange boktips både til glede for meg selv og til hjelp i jobben min som skolebibliotekar. Etterhvert merker jeg at jeg nesten bare bruker andre bokbloggere og nettsteder som bokelskere og goodreads når jeg skal finne bøker, både til innkjøp og hva jeg selv skal lese, fremfor avisanmeldelser. En annen ting er at det skrives ganske lite om ungdomsbøker i avisene, så her synes jeg vi bokbloggere har gjort en god jobb for å fremme disse:-)

Tusen takk alle bokbloggere for inspirasjon til leseglede og bokinnkjøp!

Undervanssdystopi

Et jordskjelv har ført til at mesteparten av jordoverflaten har sunket under jorden. Nå bor deler av verdens befolkning under vann, mens de andre bor i stabelhus på det lille som er igjen av overflaten (Oversiden). Handlingen i Mørkt liv foregår for det meste under vann og her er det et fascinerende dyreliv og samfunn som beskrives. Bokens hovedperson er Ty, som er en av få som er født på havbunnen, de fleste som bor der har flyttet dit senere (nybyggerne). Beboerne på havbunnen trues imidlertid av en gjeng med fredløse som reiser rundt og plyndrer. Veldet (myndighetene) bestemmer at innbyggerne selv må fange de fredløse og Ty er fast bestemt på å klare dette for å slippe at familien må flytte til Oversiden. En dag han kommer ut for de fredløse møter han også Gemma, en fra Oversiden som er på leting etter storebroren sin.

Livet på havbunnen er beskrevet på en måte som gjør at jeg kan se for meg et yrende liv og masse flotte farger. Dette universet er ihvertfall for meg veldig originalt. Jeg har tidligere lest Kristine Rande sin Havprinsen som også er under vann, men den er likevel veldig annerledes. Denne boken har også et godt plot og teknologien og løsningene for å kunne leve under vann virker for meg ihvertfall gode og troverdige. Boken er også lettlest og actionfylt fra første side. Hvorfor jeg likevel ikke blir helt henrykt av denne boken tror jeg har noe med at den er litt barnslig i språket. Jeg leste litt i den engelske utgaven og det var litt bedre, men tror ikke forskjellen er så stor. Jeg ser at Cappelen Damm har satt 10-12 år på boken, så det er nok heller det at jeg ikke helt er i målgruppen. Jeg synes også at den er for lite utfyllende. Det ene etter det andre skjer så fort at du ikke helt får tid til å tenke eller ta det inn underveis. Jeg foretrekker ihvertfall å få litt hint underveis og tid til å bygge opp spenning før avsløringene og overraskelsene kommer. Når det er sagt så likte jeg boken godt og den kan anbefales også til voksne på grunn av andre gode kvaliteter, men den er nok midt i blinken for de litt yngre leserne.

Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

Denne utrolig fine tittelen er navnet på debutboken til Helga Flatland. Den er delt inn i fire fortellerstemmer. Alle fire er tilknyttet hverandre og bor i en liten bygd i Norge som vi aldri får vite navnet på. Tarjei og Trygve er barndomskamerater som bestemmer seg for å verve seg til å dra til Afghanistan. De to andre er Karin, moren til Tarjei, og Jon Olav, naboen til Karin og Tarjeis familie. Boken skifter mellom nynorsk og bokmål etter hvem som er fortelleren.

Jeg synes det er imponerende at forfatteren klarer å engasjere meg i alle historiene selv om de er såpass korte. Noen av historiene engasjerer mer enn andre, men jeg fant likevel noe i alle historiene som rørte meg. Helga Flatland mestrer alle fortellerstemmene og er god til å si mye med få ord. Jeg så en anmeldelse der det ble etterlyst mer politikk i denne romanen i forhold til Afghanistan-problematikken. For denne boken handler vel først og fremst om menneskene og de valgene de tar enn om politikk. Det handler om hvorfor man blir og hvorfor man drar, og overlater også mye til leseren selv å fundere på. Men om den ikke handler om politikk fikk den meg ihvertfall til å tenke over hvorfor norske unge menn og kvinner velger å dra i krigen. For de tre ungdommenes motiver i denne boken virker diffuse, men det er vel også noe av poenget at manges avgjørelser for å dra i krig ikke er godt nok gjennomtenkt. Og hvilket ansvar har ikke Norge for å sørge for at de som drar virkelig vet hva som venter dem? Her kalles det jo ikke krig en gang av våre statsledere.

Jeg vil ikke si så mye mer om denne boken enn at den anbefales på det sterkeste! Helga Flatland har nylig kommet med boken Alle vil hjem. Ingen vil tilbake som tar opp tråden fra denne og omhandler tre andre sambygdinger. Jeg skal definitivt lese den.