Ender's Game

En gammel enn klassiker jeg fikk lyst til å skrive litt om. Ender's Game er en science fiction-roman skrevet av Orson Scott Card i 1985. Det finnes en norsk oversettelse som heter Enders spill.

Jorden forbereder seg på invasjon fra rommet. De vet at de ekle, insektaktige aliens'ene kommer, for de har allerede invadert en gang før. Det var bare såvidt Jorden overlevde den gangen, og det neste angrepet blir verre. Og de som må utkjempe krigen er barn...

Jordens romflåte består nemlig av ubemannede, fjernstyrte kampskip. Ingen heltemodige kamper mann mot med laserpistoler her altså. Skipene fjernstyres fra jorden, og de som er aller raskest og best til å styre dem er barn i 10-14-årsalderen, opptrent på dataspill (det virket vel som en naturlig tanke i 1985).

Vår helt, Ender Wiggin, er et av de utvalgte barna som skal styre skipene. Han blir sendt avgårde til en brutal krigsskole hvor han blir en mester i krigsspill og krigsleker. Men skolen har også som mål banke alle menneskelige følelser ut av ham, og forvandle ham til en perfekt, iskald drapsmaskin. Kan Ender redde jorden? Kan Ender redde seg selv?

Boken er egentlig skrevet for voksne lesere, men ble enormt populær bant ungdom også. I ettertid er det lett å se at Card fant frem til en del tricks som går igjen i de aller mest poulære ungdomsbøkene nå, og det spørs om han ikke har hatt en god del innflytelse på dem.

Card skaper en situasjon hvor de voksne blir fjernet fra scenen og ungdommer må møte farene alene (tenk Dødslekene, eller Gone, eller I morgen). Han legger handlingen til en skole, og får et miljø som er oversiktlig og gjenkjennelig (Harry Potter, House of Night). Faktisk er det akkurat som lesernes egen verden, bare veldig dramatisk og viktig. Han sender helten sin gjennom en serie testsituasjoner, som ikke bare er som nivåene i et dataspill, de ER nivåene i et dataspill.

At en gammel bokpusher ser hjulene som holder handlingen i gang, forhindrer ikke at boken var utrolig spennende i 1985 og er utrolig spennende nå. Det er bare for alle som liker Dødslekene eller Harry Potter å kaste seg over den, altså. 5 i karakter!

En liten advarsel til slutt: Orson Scott Card har skrevet en halv bokhylle med oppfølgere til Ender's Game, og metervis med science fiction og fantasy ellers, men har vel aldri klart å treffe på helt samme måte.

Dødslekene fortsetter...

Dette er det tredje innlegget på bloggen om Catching Fire, bok nummer to i serien The Hunger Games av Suzanne Collins, og nå har jeg faktisk lest den. Hvis du ikke har lest bok nummer 1, Dødslekene (The Hunger Games), les heller om den her.

Et halvt år etter seieren i Dødslekene skal Peeta og Katniss ut på seiersturne i de tolv distriktene. De hadde håpet på en ny og fredelig tilværelse i distrikt 12, men Capitol har vanskelig for å glemme og tilgi at de trosset deres regler om at kun én kan vinne lekene. På turneen merker de at en uro har begynt å spre seg blant befolkningen. Ryktene går om begynnende opprør i flere av distriktene og de skjønner at de selv har en rolle i dette. Samtidig nærmer det seg en ny runde med Dødslekene og denne gang er det 75 års jubileum med nye og mer utspekulerte virkemidler. Hva kan innbyggerne i Panem vente seg?

Catching Fire klarer det jeg ikke trodde var mulig, å innfri forventningene etter forrige bok. Jeg var litt bekymret i starten av boken, men jeg tok heldigvis feil, for den ble bare bedre og bedre. Dere som har lest den første boken vet hva dere går til, for hvis du likte den, liker du nok denne også. Det er ikke så mange bøker som er så spennende at jeg ikke kan lese fort nok, ei heller gir meg vondt i magen. På den annen side drøyet jeg litt med å lese ferdig fordi akkurat nå virker ventetiden til neste bok uutholdelig. Er det noen som vet når den kommer forresten? For de som heller vil lese boken på norsk er ikke ventetiden så lang, Gyldendal har bekreftet at den norske oversettelsen kommer i slutten av september.

Catching Fire

Bok nummer to etter The Hunger Games (Dødslekene), som jeg tidligere har omtalt på bloggen, blir utgitt 1. september i år! Jeg gleder meg ihvertfall veldig, og håper den kan leve opp til den første.

Grøsser fra månen

Jeg har akkurat hatt gleden av å lese Darlah av Johan Harstad som ble belønnet med Brageprisen 2008 for beste ungdomsbok.



Året er 2012 og NASA ønsker å sende mennesker til månen igjen for første gang på 40 år. For å vekke interesse og å skaffe pengestøtte, lanserer de en konkurranse hvor ungdommer mellom 14 og 18 kan melde seg på. Tre stykker blir så plukket ut til en måneekspedisjon til basen DARLAH 2 hvor de skal være i en uke. Millioner av ungdommer verden over melder seg på, de tre som til slutt blir plukket ut kommer fra Stavanger, Paris og Tokyo. Før reisen opplever alle tre ting de ikke kan forklare, en slags advarsel mot å dra. På et gamlehjem i USA sitter en pensjonert senil vaktmester som har jobbet for det amerikanske forsvaret. Han vet knapt hvem han er, men han er smertelig klar over hva som kommer til å skje hvis mennesker igjen reiser til månen.

Spenningen bygger seg opp litt etter litt fra første side i denne boken med hint om hva som skal skje senere. Den siste delen er uutholdelig spennende, med en spesiell og uhyggelig stemning som ikke er så lett å kvitte seg med. Jeg vil ikke anbefale å lese denne rett før du skal sove, spesielt ikke hvis du er av den "lett"skremte sorten.

På tide...

I dag er det faktisk akkurat et år siden det forrige innlegget jeg skrev, så nå er det virkelig på tide med et nytt et:-) Mitt nyttårsforsett får være å få denne bloggen på beina igjen. Siden jeg jobber på to skoler synes jeg en blogg kan være en fin måte å skrive litt om bøker jeg leser og kjøper inn, og andre mer generelle ting som gjelder begge bibliotekene.

For et par måneder siden kom det ut en bok av Suzanne Collins som heter Dødslekene (The Hunger Games) som jeg har lyst til å skrive litt om. Handlingen foregår i et tenkt samfunn i framtiden, i nasjonen Panem som ligger der Nord-Amerika en gang lå. Alt styres fra hovedstaden Capitol, som er omgitt av tolv distrikter hvor innbyggerne lever langt unna den velstanden de i hovedstaden har. Hvert år arrangerer myndighetene noen leker hvor en gutt og en jente mellom tolv og atten fra hvert distrikt trekkes ut til å delta. Lekene sendes på TV, og går ut på å kjempe for å overleve, for den ene som står igjen til slutt er vinneren. Leseren får oppleve dette gjennom øynene på en 16 år gammel jente, Katniss, fra det fattigste distriktet.

”Dødslekene” er uhyre spennende, brutal, trist og fin på samme tid. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, selv om jeg av og til hadde lyst, og leste mens jeg gikk inni mellom:-). Det er lenge siden jeg har lest en bok som vekket så mye følelser og engasjement både for personene i handlingen, og for det samfunnet de lever i. Det kan trekkes paralleller fra samfunnet som beskrives, til dagens reality-serier og nyhetsvinklinger, selv om vi heldigvis ikke er helt der ennå.