Grekerne trodde at gudene bodde på Olympen. Der regjerte tordenguden Zevs, visdomsgudinnen Athene, havguden Poseidon, krigsguden Ares og mange flere. De likte å besøke menneskene også, særlig mennesker av motsatt kjønn. Barna de fikk med menneskene ble store helter som Herkules, Akillevs og Thesevs.
Men det er bare en myte, og dessuten av tusenvis av år siden. Det tror i alle fall Percy Jackson, en tolv år gammel gutt som aldri har møtt faren sin. Gjett hva faren er...
Percy har problemer nok fra før. Han er dyslektiker, lider av ADHD, og har "adferdsvansker". Han har måttet skifte skole en drøss med ganger, og moren har giftet seg med en grusom stefar. Alt dette, viser det seg, er fordi han er sønn av en gud. Så det er i og for seg en lettelse å få en forklaring, og treffe andre "halvblods" i samme situasjon. Det er bare det at ikke bare gudene er virkelige - det er alle monstrene fra de greske mytene også. Verden trenger fortsatt store helter, og en høyst motvillig Percy er den som ender opp med jobben.
"Lyntyven" er første bok i serien om Percy Jackson, skrevet av Rick Riordan. Det er fem bøker i serien, hvorav fire bøker har kommet på norsk så langt. Selv om serien er skrevet for yngre tenåringer, har den godt bra blant eldre ungdom også. Filmen om "Lyntyven" kom tidligere i år (der er alle personene 17 i stedet for 12).
Jeg likte boken ganske godt, jeg. Den er ikke så veldig original i handlingen akkurat, det er kommet ganske mange bokserier med en misforstått ung gutt eller jente som viser seg å være "den utvalgte". Men den er spennende og full av action, og den har noe som skiller den fra lignende serier: historien blir fortalt av Percy Jackson selv, og han har en muntlig, slengete, sleivkjeftet stil, snart bråkjekk og snart selvironisk. Det passer historien godt - alle gudene og monstrene trenger å jekkes ned noen hakk. Dessuten passer det bra på Percy selv. Han er ikke noe til å lese og skrive, men kan snakke for seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar