En av sommerens leste bøker heter Delirium av Lauren Oliver. Det er første del av en dystopisk trilogi der kjærligheten er den store fienden for myndighetene. Kjærlighet regnes som en sykdom som driver deg til vanvidd og som alle må kureres for hvis alle skal fungere ordentlig sammen i et samfunn. Kuren er en operasjon som alle får ta etter fylte 18 år. Hovedpersonen i boken er 17 år gamle Lena som venter på å bli kurert i nær fremtid. Hun bor sammen med sin tante og onkel etter at både moren og faren døde. Moren tok livet av seg etter å ha blitt infisert av sykdommen, Amor Deliria Nevrosa, har Lena blitt fortalt. Lena er redd for å ende opp som moren og kan ikke vente med å bli kurert. Bestevenninnen Hannah er ikke like overbevist og setter i gang noen tanker også hos Lena, kanskje ikke alt hun har blitt fortalt er helt riktig. Og selvfølgelig skjer det som overhodet ikke skal skje, Lena møter en gutt...
Jeg er ganske fascinert av "sjangeren" dystopi spesielt etter å ha lest Suzanne Collins sin The Hunger Games. Jeg synes ikke denne lever helt opp til denne eller mine forventninger etter gode omtaler, men den er ikke så verst likevel. Konseptet er veldig godt og da jeg leste definisjonene og symptomene på sykdommen Amor Deliria Nevrosa, altså kjærlighet, synes også jeg at det minnet mistenkelig om en sykdom. Samfunnet Lena lever i har strenge regler for når ukurerte får være ute av husene sine, hvem de får omgås, fester, musikk og dans er stort sett ulovlig og fremtiden deres er allerede planlagt. Etter operasjonen blir aller mer eller mindre følelsesløse roboter som mener det samme. Samfunnet som beskrives ga meg kvelningsfornemmelser, men desverre er det jo sånn at mange i verden i dag lever under lignende totalitære regimer. Kanskje det er lettere for oss i den vestlige verden å forestille oss hvordan det kan være når handlingen er lagt til vår del av verden. Det som trekker ned i denne boken er at jeg synes deler av handlingen var litt kjedelig. Det var små partier i boken jeg skummet gjennom for å komme videre. Dette gjorde at jeg ikke ble helt oppslukt og grepet av handlingen. Ellers synes jeg kjærlighetshistorien er ekte og fin, og slutten på boken gjorde at jeg vurderer å lese videre i serien, selv om boken egentlig fint kan stå alene.
Jeg er ganske fascinert av "sjangeren" dystopi spesielt etter å ha lest Suzanne Collins sin The Hunger Games. Jeg synes ikke denne lever helt opp til denne eller mine forventninger etter gode omtaler, men den er ikke så verst likevel. Konseptet er veldig godt og da jeg leste definisjonene og symptomene på sykdommen Amor Deliria Nevrosa, altså kjærlighet, synes også jeg at det minnet mistenkelig om en sykdom. Samfunnet Lena lever i har strenge regler for når ukurerte får være ute av husene sine, hvem de får omgås, fester, musikk og dans er stort sett ulovlig og fremtiden deres er allerede planlagt. Etter operasjonen blir aller mer eller mindre følelsesløse roboter som mener det samme. Samfunnet som beskrives ga meg kvelningsfornemmelser, men desverre er det jo sånn at mange i verden i dag lever under lignende totalitære regimer. Kanskje det er lettere for oss i den vestlige verden å forestille oss hvordan det kan være når handlingen er lagt til vår del av verden. Det som trekker ned i denne boken er at jeg synes deler av handlingen var litt kjedelig. Det var små partier i boken jeg skummet gjennom for å komme videre. Dette gjorde at jeg ikke ble helt oppslukt og grepet av handlingen. Ellers synes jeg kjærlighetshistorien er ekte og fin, og slutten på boken gjorde at jeg vurderer å lese videre i serien, selv om boken egentlig fint kan stå alene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar