Norsk dystopi

Høsten av Jan Larsen er en dystopisk fortelling der mesteparten av verden er utryddet av en skummel sykdom. Nanna og Fride har bodd store deler av livene sine i en bunker under jorden sammen med pappaen sin for å unngå smitte. Spesielt Fride som aldri har vært ute i verden vil ikke lenger holdes innestengt. En dag må de ut, ikke bare fra bunkeren men de blir også nødt til å legge ut på en reise etter medisiner til faren.

Dette er en fin og barnlig historie på mange måter. Historien foregår gjennom de to søstrenes øyne og mye i dialog mellom dem. Det er en veldig fin dynamikk mellom lille Fride som aldri har opplevd verden utenfor bunkeren og Nanna som plutselig må bli stor og ta ansvar for lillesøsteren sin. Jeg leste en annen omtale av boken der bloggeren mente det var litt mye dialog og for lite skildring av personene, f.eks hvordan de ser ut(beklager at jeg ikke husker hvem det var). Da kom jeg på at jeg faktisk ikke hadde lagt merke til at det ikke stod noe om hvordan hovedpersonene ser ut, så dette er tydeligvis ikke så viktig for meg.

Det er et dystert og tungt scenario som beskrives; en verden der alt liv har visnet bort og alt ligger tomt og øde. Boken er skrevet for barn/ungdom ned i 12-årsalderen, så til tross for det dystre bakteppet finnes det for eksempel ikke lik, ubehagelige beskrivelser av sykdommen eller ondskapen som kun nevnes. Jeg kan ikke forhindre at jeg tenker på denne litt som en The Road light (Cormac McCarty) i så måte. På den andre siden ser jeg også på dette som en historie om kjærligheten i en familie, håpet til de to jentene og overlevelsesinstinktene til den forlatte gutten Fugl som vi også møter. Og her stiller den mye sterkere og er langt varmere enn nevnte The Road. Slutten er ganske åpen, så kanskje kan vi håpe på en oppfølger?

Denne omtalen er en del av Cappelen Damm sin bokbloggturne. I går skrev Ikke bare ei bok om den og i morgen er det Signii sin tur.