Norsk dystopi

Høsten av Jan Larsen er en dystopisk fortelling der mesteparten av verden er utryddet av en skummel sykdom. Nanna og Fride har bodd store deler av livene sine i en bunker under jorden sammen med pappaen sin for å unngå smitte. Spesielt Fride som aldri har vært ute i verden vil ikke lenger holdes innestengt. En dag må de ut, ikke bare fra bunkeren men de blir også nødt til å legge ut på en reise etter medisiner til faren.

Dette er en fin og barnlig historie på mange måter. Historien foregår gjennom de to søstrenes øyne og mye i dialog mellom dem. Det er en veldig fin dynamikk mellom lille Fride som aldri har opplevd verden utenfor bunkeren og Nanna som plutselig må bli stor og ta ansvar for lillesøsteren sin. Jeg leste en annen omtale av boken der bloggeren mente det var litt mye dialog og for lite skildring av personene, f.eks hvordan de ser ut(beklager at jeg ikke husker hvem det var). Da kom jeg på at jeg faktisk ikke hadde lagt merke til at det ikke stod noe om hvordan hovedpersonene ser ut, så dette er tydeligvis ikke så viktig for meg.

Det er et dystert og tungt scenario som beskrives; en verden der alt liv har visnet bort og alt ligger tomt og øde. Boken er skrevet for barn/ungdom ned i 12-årsalderen, så til tross for det dystre bakteppet finnes det for eksempel ikke lik, ubehagelige beskrivelser av sykdommen eller ondskapen som kun nevnes. Jeg kan ikke forhindre at jeg tenker på denne litt som en The Road light (Cormac McCarty) i så måte. På den andre siden ser jeg også på dette som en historie om kjærligheten i en familie, håpet til de to jentene og overlevelsesinstinktene til den forlatte gutten Fugl som vi også møter. Og her stiller den mye sterkere og er langt varmere enn nevnte The Road. Slutten er ganske åpen, så kanskje kan vi håpe på en oppfølger?

Denne omtalen er en del av Cappelen Damm sin bokbloggturne. I går skrev Ikke bare ei bok om den og i morgen er det Signii sin tur.

Uhyggelig ungdomsthriller

Mus av Gordon Reece starter med en hjerteskjærende historie om en mor og datter som blir sviktet. Faren har forlatt dem og datteren Shelley blir brutalt mobbet av sine tidligere venninner. De flytter på landet for å komme seg unna mobbingen, men ikke engang her får de være i fred. De omtaler seg seg selv som mus, fordi de er pliktoppfyllende, gjør lite ut av seg og dermed blir herset med. En dag er likevel grensen nådd selv for dem og da er det ingen vei tilbake.

Denne boken har en uhyggelig stemning som er der fra første side. Du aner at noe ekkelt skal skje, men ikke hva. Det som etterhvert skjer begynner å slite veldig på mor og datter. Jeg syntes både synd på dem for at de aldri kan få fred samtidig som jeg tar avstand fra handlingene deres. Mobbingen av Shelley er ikke akkurat av det uskyldige slaget og denne delen av boken er vond å lese. Dermed kan jeg også forstå hvorfor Shelley gjør som hun gjør. Dette er altså en bok som kan sette i gang tanker rundt et moralsk dilemma. For kan vi egentlig vite helt sikkert hva vi selv ville gjort i en lignende situasjon. Det er alltid deilig med bøker som ikke fremstiller verden som svart-hvit eller gir deg det riktige svaret, og denne gjør ingen av delene. Den overlater til leseren å gjøre opp sin egen mening.

Språket i boken er lett og jeg suste ihvertfall gjennom den. Den kunne med fordel vært litt mer utdypende i skildringene for å nå helt til topps hos meg. Det kan kanskje være bedre å lese den på engelsk hvis du mestrer det.

Da jeg lot deg gå

Da jeg lot deg gå er en oppfølger til boken Hvis jeg blir av Gayle Forman. Jeg likte Hvis jeg blir godt den gangen jeg leste den, men ser av anmeldelsen min at jeg ikke ga den så god karakter. Jeg tror imidlertid jeg var litt streng, for jeg har anbefalt den til mange elever som kommer på skolebiblioteket der jeg jobber og jeg husket hvor godt jeg likte den da jeg leste oppfølgeren. Jeg ble ihvertfall veldig grepet av denne historien og slukte boken, noe som ikke har skjedd meg på lenge. Denne gangen følger vi Adam og ikke Mia som sist. Han har slått gjennom med bandet sitt og blitt rockestjerne, mens Mia er en anerkjent ung cellist. Adam har slitt med kjærlighetssorg siden Mia forlot ham uten forklaring for tre år siden, og finner seg ikke helt til rette i sitt nye liv som kjendis. Litt tilfeldig skal de to møtes igjen og kanskje Adam endelig skal få en forklaring og komme seg videre.

Jeg følte virkelig med Adam i denne boken, til tross for at han innimellom oppfører seg som en drittsekk. Jeg forstår frustrasjonene hans og vanskelighetene med å finne seg til rette i kjendistilværelsen der alle vil ha en bit av ham hele tiden. Han kjenner et sterkt savn og sorg etter Mias families tragiske bortgang og at hun deretter forsvant uten en forklaring har latt ham sitte igjen alene og tom. Gayle Forman er flink til å skape levende karakterer. Jeg syntes selv at jeg kjente familien til Mia fra forrige bok og dermed kunne relatere til Adams sorg som han aldri har fått bearbeide ordentlig. Dette er ikke veldig originalt og kanskje i overkant emosjonelt, men forfatteren klarer nok en gang å skrive om et deprimerende tema, kjærlighetssorg, på en varm og humoristisk måte. Da boken var ferdig ville jeg lese mer om Adam og Mia.

Denne omtalen er en del av Cappelen Damm sin bokbloggturne. I går skrev May Brit fra Ikke bare ei bok om boken og i morgen er det Signii sin tur.