Delirium

En av sommerens leste bøker heter Delirium av Lauren Oliver. Det er første del av en dystopisk trilogi der kjærligheten er den store fienden for myndighetene. Kjærlighet regnes som en sykdom som driver deg til vanvidd og som alle må kureres for hvis alle skal fungere ordentlig sammen i et samfunn. Kuren er en operasjon som alle får ta etter fylte 18 år. Hovedpersonen i boken er 17 år gamle Lena som venter på å bli kurert i nær fremtid. Hun bor sammen med sin tante og onkel etter at både moren og faren døde. Moren tok livet av seg etter å ha blitt infisert av sykdommen, Amor Deliria Nevrosa, har Lena blitt fortalt. Lena er redd for å ende opp som moren og kan ikke vente med å bli kurert. Bestevenninnen Hannah er ikke like overbevist og setter i gang noen tanker også hos Lena, kanskje ikke alt hun har blitt fortalt er helt riktig. Og selvfølgelig skjer det som overhodet ikke skal skje, Lena møter en gutt...


Jeg er ganske fascinert av "sjangeren" dystopi spesielt etter å ha lest Suzanne Collins sin The Hunger Games. Jeg synes ikke denne lever helt opp til denne eller mine forventninger etter gode omtaler, men den er ikke så verst likevel. Konseptet er veldig godt og da jeg leste definisjonene og symptomene på sykdommen Amor Deliria Nevrosa, altså kjærlighet, synes også jeg at det minnet mistenkelig om en sykdom. Samfunnet Lena lever i har strenge regler for når ukurerte får være ute av husene sine, hvem de får omgås, fester, musikk og dans er stort sett ulovlig og fremtiden deres er allerede planlagt. Etter operasjonen blir aller mer eller mindre følelsesløse roboter som mener det samme. Samfunnet som beskrives ga meg kvelningsfornemmelser, men desverre er det jo sånn at mange i verden i dag lever under lignende totalitære regimer. Kanskje det er lettere for oss i den vestlige verden å forestille oss hvordan det kan være når handlingen er lagt til vår del av verden. Det som trekker ned i denne boken er at jeg synes deler av handlingen var litt kjedelig. Det var små partier i boken jeg skummet gjennom for å komme videre. Dette gjorde at jeg ikke ble helt oppslukt og grepet av handlingen. Ellers synes jeg kjærlighetshistorien er ekte og fin, og slutten på boken gjorde at jeg vurderer å lese videre i serien, selv om boken egentlig fint kan stå alene.

Mitt bankande hjarte

Amanda er 14 og veldig forelsket i David. Livet er akkurat så fantastisk som det kan være da hun en sommerdag kollapser og blir kjørt til sykehus i all hast. En alvorlig hjertesykdom bli avduket og Amanda sitt liv blir snudd opp ned. Fra å være frisk og aktiv blir hun sliten og avhengig av hjelp mens hun venter på en livsnødvendig hjertetransplantasjon.

Boken begynner som en vanlig ungdomsroman om forelskelse og beskriver dette veldig godt synes jeg. Hvordan hele verden faller i grus eller går til himmels alt ettersom hva den ene som betyr noe sier eller gjør. Den tar deretter, som livet til Amanda, en annen retning og blir mer alvorlig. Det som skulle bli den beste sommeren i Amandas liv må tilbringes på sykehus tilkoblet ledninger. Når hun kommer ut fra sykehuset er det vanskelig for henne å fungere som hun pleier og de rundt henne begynner så smått å trekke seg litt unna. Amanda lurer på om hun noen gang får livet sitt tilbake og om det nye hjertet kommer til å være like forelsket i David som det gamle. For sitter egentlig forelskelsen i magen eller hjertet? Denne boken til Alf Kjetil Walgermo er godt skrevet, søt og rørende om de små og store tingene i livet.

Mirakel

Mirakel er en ungdomsroman skrevet av Renate Nedregård. Rakel er kristen og synger i ten-sing sammen med sine beste venninner, og er forelsket i korlederen som tilsynelatende ikke har lagt merke til henne. På en konsert får Rakel synge solo og blir "oppdaget" av en i tv2. Etter dette endrer alt seg for henne i rekordfart og det er ingen vei tilbake. Idol, deretter platekontrakt og artistliv i London blir hennes nye liv. En dag blir hun kontaktet av sitt gamle kor som ønsker at hun skal delta i en jubileumskonsert. Dette setter i gang både tanker og følelser hos Rakel, nå Miracle, og vi som lesere får ta del i hennes historie om veien dit hun er nå. Er det virkelig det nye livet hennes som gjør henne lykkelig, eller ville hun hatt det bedre i det gamle som hun nå nesten gjør narr av? Rakel blir tvunget til å konfronteres med sitt gamle liv da managementet synes at det å vise hennes uskyldige fortid vil være veldig bra for hennes nå mer rufsete image.

Mirakel er Nedregårds debutroman, men hun har tidligere jobbet som journalist. Så vidt jeg har fått med meg er det først og fremst som TV-journalist, men det er ingen tvil om at hun kan skrive og er flink til å fortelle en historie. Hun skriver på en veldig engasjerende måte og får meg som leser til å høre musikken som blir sunget og føle følelsene det frembringer hos Rakel når hun synger. Jeg var litt redd for at boken skulle ende som en kristenmoralistisk historie, men det gjør det absolutt ikke. Rakel i boken har egentlig ikke drømt om å bli berømt, men når hun får sjansen er det som om alle tar det for gitt at det er sånn. Forfatteren sier blant annet i et intervju med Bokelskerinnen at hun med denne boken ønsker å ta tak i et fenomen blant unge i dag; drømmen om å bli berømt og å bli sett, og troen på at dette er veien til lykke. Jeg lurer på om det egentlig er et fenomen i tiden eller om det alltid har vært sånn, men at vi nå har så mange arenaer og muligheter til å bli sett og hørt. Det er kanskje et spørsmål om hva som kom først av hønen og egget. Jeg håper uansett at Renate Nedregård kommer med flere bøker. Jeg tror jeg sjelden eller aldri har fått en sang på hjernen etter å ha lest en bok, men Shackles har spinnet rundt i hodet mitt i flere dager nå.

Mirakel er denne ukens bok i Cappelen Damms bokbloggturné. Jeg var først ut og i morgen er det Ungdomsboka sin tur.

Bree Tanners korte nye liv

Bree Tanner vil de fleste som har lest Stephenie Meyers Twilight-bøker huske fra vampyrslaget i Eclipse. Jeg må innrømme at jeg ikke husket henne fra boken, men ble minnet på henne da jeg så filmen med samme navn. Eclipse var den boken jeg likte best i serien etter bok nummer en som var desidert best, så det fristet jo litt å lese denne her også. Bree Tanner er en ung jente som blir gjort om til vampyr og rekruttert til en slags hær av vampyren Riley. Han igjen er ledet av en som de bare kaller henne, for ingen andre enn Riley har sett henne eller vet hvem hun er. For å overleve blant en gjeng blodtørstige vampyrer holder Bree seg for seg selv og skjuler seg stort sett bak Freaky Fred, som har den spesielle egenskapen at han kan få de rundt han til å bli kvalme og uvel av å være i nærheten av han. Bree kommer etterhvert i snakk med Diego og finner ut at de begge setter en del spørsmåltegn rundt det Riley har fortalt dem om det å være vampyr og hva som er målet for å sette sammen denne hæren. De utforsker litt på egen hånd for å finne ut om Riley lyger for dem eller om han også blir ført bak lyset.

Jeg var litt skeptisk til å lese mer av Stephenie Meyer etter Breaking Dawn som skuffet meg, men etter en god pause var jeg klar. Boken er mye mer blodig og makaber enn de andre Twilight-bøkene, for dette handler jo om de "ville" vampyrene, og disse er i tillegg nyfødte. Det som slo meg mens jeg leste første del av boken var at den ville vært mye mer spennende hvis jeg ikke visste alt det som Bree og Diego ikke vet og hvordan historien kommer til å ende. Etterhvert som jeg leste og ble kjent med Bree, og den uunngåelige slutten nærmet seg, ble det faktisk ganske spennende likevel. Det var nesten så jeg håpet at jeg husket feil, at det skulle ende på en annen måte. I tillegg ble vi introdusert til noen nye karakterer som jeg ikke visste noe om fra før, som Diego og Fred. Etterpå ser jeg også at boken nok er langt fra utfyllende nok til at den bør leses på egenhånd. Som en liten avlegger til Eclipse fungerer boken ganske godt. Jeg liker historien om Bree, den er ikke lang, for livet hennes som vampyr vet vi jo ikke ble et særlig langt liv.

Ender's Game

En gammel enn klassiker jeg fikk lyst til å skrive litt om. Ender's Game er en science fiction-roman skrevet av Orson Scott Card i 1985. Det finnes en norsk oversettelse som heter Enders spill.

Jorden forbereder seg på invasjon fra rommet. De vet at de ekle, insektaktige aliens'ene kommer, for de har allerede invadert en gang før. Det var bare såvidt Jorden overlevde den gangen, og det neste angrepet blir verre. Og de som må utkjempe krigen er barn...

Jordens romflåte består nemlig av ubemannede, fjernstyrte kampskip. Ingen heltemodige kamper mann mot med laserpistoler her altså. Skipene fjernstyres fra jorden, og de som er aller raskest og best til å styre dem er barn i 10-14-årsalderen, opptrent på dataspill (det virket vel som en naturlig tanke i 1985).

Vår helt, Ender Wiggin, er et av de utvalgte barna som skal styre skipene. Han blir sendt avgårde til en brutal krigsskole hvor han blir en mester i krigsspill og krigsleker. Men skolen har også som mål banke alle menneskelige følelser ut av ham, og forvandle ham til en perfekt, iskald drapsmaskin. Kan Ender redde jorden? Kan Ender redde seg selv?

Boken er egentlig skrevet for voksne lesere, men ble enormt populær bant ungdom også. I ettertid er det lett å se at Card fant frem til en del tricks som går igjen i de aller mest poulære ungdomsbøkene nå, og det spørs om han ikke har hatt en god del innflytelse på dem.

Card skaper en situasjon hvor de voksne blir fjernet fra scenen og ungdommer må møte farene alene (tenk Dødslekene, eller Gone, eller I morgen). Han legger handlingen til en skole, og får et miljø som er oversiktlig og gjenkjennelig (Harry Potter, House of Night). Faktisk er det akkurat som lesernes egen verden, bare veldig dramatisk og viktig. Han sender helten sin gjennom en serie testsituasjoner, som ikke bare er som nivåene i et dataspill, de ER nivåene i et dataspill.

At en gammel bokpusher ser hjulene som holder handlingen i gang, forhindrer ikke at boken var utrolig spennende i 1985 og er utrolig spennende nå. Det er bare for alle som liker Dødslekene eller Harry Potter å kaste seg over den, altså. 5 i karakter!

En liten advarsel til slutt: Orson Scott Card har skrevet en halv bokhylle med oppfølgere til Ender's Game, og metervis med science fiction og fantasy ellers, men har vel aldri klart å treffe på helt samme måte.

Hjelp, jeg er en halvgud

Grekerne trodde at gudene bodde på Olympen. Der regjerte tordenguden Zevs, visdomsgudinnen Athene, havguden Poseidon, krigsguden Ares og mange flere. De likte å besøke menneskene også, særlig mennesker av motsatt kjønn. Barna de fikk med menneskene ble store helter som Herkules, Akillevs og Thesevs.

Men det er bare en myte, og dessuten av tusenvis av år siden. Det tror i alle fall Percy Jackson, en tolv år gammel gutt som aldri har møtt faren sin. Gjett hva faren er...

Percy har problemer nok fra før. Han er dyslektiker, lider av ADHD, og har "adferdsvansker". Han har måttet skifte skole en drøss med ganger, og moren har giftet seg med en grusom stefar. Alt dette, viser det seg, er fordi han er sønn av en gud. Så det er i og for seg en lettelse å få en forklaring, og treffe andre "halvblods" i samme situasjon. Det er bare det at ikke bare gudene er virkelige - det er alle monstrene fra de greske mytene også. Verden trenger fortsatt store helter, og en høyst motvillig Percy er den som ender opp med jobben.

"Lyntyven" er første bok i serien om Percy Jackson, skrevet av Rick Riordan. Det er fem bøker i serien, hvorav fire bøker har kommet på norsk så langt. Selv om serien er skrevet for yngre tenåringer, har den godt bra blant eldre ungdom også. Filmen om "Lyntyven" kom tidligere i år (der er alle personene 17 i stedet for 12).

Jeg likte boken ganske godt, jeg. Den er ikke så veldig original i handlingen akkurat, det er kommet ganske mange bokserier med en misforstått ung gutt eller jente som viser seg å være "den utvalgte". Men den er spennende og full av action, og den har noe som skiller den fra lignende serier: historien blir fortalt av Percy Jackson selv, og han har en muntlig, slengete, sleivkjeftet stil, snart bråkjekk og snart selvironisk. Det passer historien godt - alle gudene og monstrene trenger å jekkes ned noen hakk. Dessuten passer det bra på Percy selv. Han er ikke noe til å lese og skrive, men kan snakke for seg.

13 reasons why

13 Reasons Why starter med at Clay mottar en pakke som inneholder 13 lydbånd. Avsenderen er en jente fra skolen, Hannah, som nylig tok sitt eget liv. Hun har sendt disse til 13 personer som alle på en eller annen måte er en del av årsaken til selvmordet. Leseren får kun følge en av disse mens han hører gjennom kassettene for å finne grunnen til at han er en av de 13. Vi får høre alle båndene sammen med hovedpersonen, hans reaksjoner og handlinger. Han vil først ikke høre, men blir nødt til høre gjennom alle båndene for å få vite hva hans rolle er i Hannahs selvmord.

Denne boken er uhyggelig, nervepirrende, trist, og i likhet med Clay klarer man ikke la være å skynde seg å lese videre for å få vite hvorfor Hannah tok livet av seg, samtidig som man synes det hele er ubehagelig å ta del i. Grunnene Hannah oppgir er av ulik alvorlighetsgrad og jeg tenkte at noen av dem virket ubetydelige og følte med personen som ble "beskyldt". Men grunnene er absolutt ikke ubetydelige for Hannah, og det er det som er tankevekkende. For hva vet vi egentlig om grunnene til at mennesker tar sine egne liv? Små bemerkninger og likegyldighet kan være dråpen for et menneske som allerede er langt nede. Boken tar opp et veldig alvorlig og viktig tema som det nesten er tabu å snakke om i offentligheten.
Her kan du lese hva Mia i Myra synes om boken.