Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

Denne utrolig fine tittelen er navnet på debutboken til Helga Flatland. Den er delt inn i fire fortellerstemmer. Alle fire er tilknyttet hverandre og bor i en liten bygd i Norge som vi aldri får vite navnet på. Tarjei og Trygve er barndomskamerater som bestemmer seg for å verve seg til å dra til Afghanistan. De to andre er Karin, moren til Tarjei, og Jon Olav, naboen til Karin og Tarjeis familie. Boken skifter mellom nynorsk og bokmål etter hvem som er fortelleren.

Jeg synes det er imponerende at forfatteren klarer å engasjere meg i alle historiene selv om de er såpass korte. Noen av historiene engasjerer mer enn andre, men jeg fant likevel noe i alle historiene som rørte meg. Helga Flatland mestrer alle fortellerstemmene og er god til å si mye med få ord. Jeg så en anmeldelse der det ble etterlyst mer politikk i denne romanen i forhold til Afghanistan-problematikken. For denne boken handler vel først og fremst om menneskene og de valgene de tar enn om politikk. Det handler om hvorfor man blir og hvorfor man drar, og overlater også mye til leseren selv å fundere på. Men om den ikke handler om politikk fikk den meg ihvertfall til å tenke over hvorfor norske unge menn og kvinner velger å dra i krigen. For de tre ungdommenes motiver i denne boken virker diffuse, men det er vel også noe av poenget at manges avgjørelser for å dra i krig ikke er godt nok gjennomtenkt. Og hvilket ansvar har ikke Norge for å sørge for at de som drar virkelig vet hva som venter dem? Her kalles det jo ikke krig en gang av våre statsledere.

Jeg vil ikke si så mye mer om denne boken enn at den anbefales på det sterkeste! Helga Flatland har nylig kommet med boken Alle vil hjem. Ingen vil tilbake som tar opp tråden fra denne og omhandler tre andre sambygdinger. Jeg skal definitivt lese den.

Norsk dystopi

Høsten av Jan Larsen er en dystopisk fortelling der mesteparten av verden er utryddet av en skummel sykdom. Nanna og Fride har bodd store deler av livene sine i en bunker under jorden sammen med pappaen sin for å unngå smitte. Spesielt Fride som aldri har vært ute i verden vil ikke lenger holdes innestengt. En dag må de ut, ikke bare fra bunkeren men de blir også nødt til å legge ut på en reise etter medisiner til faren.

Dette er en fin og barnlig historie på mange måter. Historien foregår gjennom de to søstrenes øyne og mye i dialog mellom dem. Det er en veldig fin dynamikk mellom lille Fride som aldri har opplevd verden utenfor bunkeren og Nanna som plutselig må bli stor og ta ansvar for lillesøsteren sin. Jeg leste en annen omtale av boken der bloggeren mente det var litt mye dialog og for lite skildring av personene, f.eks hvordan de ser ut(beklager at jeg ikke husker hvem det var). Da kom jeg på at jeg faktisk ikke hadde lagt merke til at det ikke stod noe om hvordan hovedpersonene ser ut, så dette er tydeligvis ikke så viktig for meg.

Det er et dystert og tungt scenario som beskrives; en verden der alt liv har visnet bort og alt ligger tomt og øde. Boken er skrevet for barn/ungdom ned i 12-årsalderen, så til tross for det dystre bakteppet finnes det for eksempel ikke lik, ubehagelige beskrivelser av sykdommen eller ondskapen som kun nevnes. Jeg kan ikke forhindre at jeg tenker på denne litt som en The Road light (Cormac McCarty) i så måte. På den andre siden ser jeg også på dette som en historie om kjærligheten i en familie, håpet til de to jentene og overlevelsesinstinktene til den forlatte gutten Fugl som vi også møter. Og her stiller den mye sterkere og er langt varmere enn nevnte The Road. Slutten er ganske åpen, så kanskje kan vi håpe på en oppfølger?

Denne omtalen er en del av Cappelen Damm sin bokbloggturne. I går skrev Ikke bare ei bok om den og i morgen er det Signii sin tur.

Uhyggelig ungdomsthriller

Mus av Gordon Reece starter med en hjerteskjærende historie om en mor og datter som blir sviktet. Faren har forlatt dem og datteren Shelley blir brutalt mobbet av sine tidligere venninner. De flytter på landet for å komme seg unna mobbingen, men ikke engang her får de være i fred. De omtaler seg seg selv som mus, fordi de er pliktoppfyllende, gjør lite ut av seg og dermed blir herset med. En dag er likevel grensen nådd selv for dem og da er det ingen vei tilbake.

Denne boken har en uhyggelig stemning som er der fra første side. Du aner at noe ekkelt skal skje, men ikke hva. Det som etterhvert skjer begynner å slite veldig på mor og datter. Jeg syntes både synd på dem for at de aldri kan få fred samtidig som jeg tar avstand fra handlingene deres. Mobbingen av Shelley er ikke akkurat av det uskyldige slaget og denne delen av boken er vond å lese. Dermed kan jeg også forstå hvorfor Shelley gjør som hun gjør. Dette er altså en bok som kan sette i gang tanker rundt et moralsk dilemma. For kan vi egentlig vite helt sikkert hva vi selv ville gjort i en lignende situasjon. Det er alltid deilig med bøker som ikke fremstiller verden som svart-hvit eller gir deg det riktige svaret, og denne gjør ingen av delene. Den overlater til leseren å gjøre opp sin egen mening.

Språket i boken er lett og jeg suste ihvertfall gjennom den. Den kunne med fordel vært litt mer utdypende i skildringene for å nå helt til topps hos meg. Det kan kanskje være bedre å lese den på engelsk hvis du mestrer det.

Da jeg lot deg gå

Da jeg lot deg gå er en oppfølger til boken Hvis jeg blir av Gayle Forman. Jeg likte Hvis jeg blir godt den gangen jeg leste den, men ser av anmeldelsen min at jeg ikke ga den så god karakter. Jeg tror imidlertid jeg var litt streng, for jeg har anbefalt den til mange elever som kommer på skolebiblioteket der jeg jobber og jeg husket hvor godt jeg likte den da jeg leste oppfølgeren. Jeg ble ihvertfall veldig grepet av denne historien og slukte boken, noe som ikke har skjedd meg på lenge. Denne gangen følger vi Adam og ikke Mia som sist. Han har slått gjennom med bandet sitt og blitt rockestjerne, mens Mia er en anerkjent ung cellist. Adam har slitt med kjærlighetssorg siden Mia forlot ham uten forklaring for tre år siden, og finner seg ikke helt til rette i sitt nye liv som kjendis. Litt tilfeldig skal de to møtes igjen og kanskje Adam endelig skal få en forklaring og komme seg videre.

Jeg følte virkelig med Adam i denne boken, til tross for at han innimellom oppfører seg som en drittsekk. Jeg forstår frustrasjonene hans og vanskelighetene med å finne seg til rette i kjendistilværelsen der alle vil ha en bit av ham hele tiden. Han kjenner et sterkt savn og sorg etter Mias families tragiske bortgang og at hun deretter forsvant uten en forklaring har latt ham sitte igjen alene og tom. Gayle Forman er flink til å skape levende karakterer. Jeg syntes selv at jeg kjente familien til Mia fra forrige bok og dermed kunne relatere til Adams sorg som han aldri har fått bearbeide ordentlig. Dette er ikke veldig originalt og kanskje i overkant emosjonelt, men forfatteren klarer nok en gang å skrive om et deprimerende tema, kjærlighetssorg, på en varm og humoristisk måte. Da boken var ferdig ville jeg lese mer om Adam og Mia.

Denne omtalen er en del av Cappelen Damm sin bokbloggturne. I går skrev May Brit fra Ikke bare ei bok om boken og i morgen er det Signii sin tur.

Delirium

En av sommerens leste bøker heter Delirium av Lauren Oliver. Det er første del av en dystopisk trilogi der kjærligheten er den store fienden for myndighetene. Kjærlighet regnes som en sykdom som driver deg til vanvidd og som alle må kureres for hvis alle skal fungere ordentlig sammen i et samfunn. Kuren er en operasjon som alle får ta etter fylte 18 år. Hovedpersonen i boken er 17 år gamle Lena som venter på å bli kurert i nær fremtid. Hun bor sammen med sin tante og onkel etter at både moren og faren døde. Moren tok livet av seg etter å ha blitt infisert av sykdommen, Amor Deliria Nevrosa, har Lena blitt fortalt. Lena er redd for å ende opp som moren og kan ikke vente med å bli kurert. Bestevenninnen Hannah er ikke like overbevist og setter i gang noen tanker også hos Lena, kanskje ikke alt hun har blitt fortalt er helt riktig. Og selvfølgelig skjer det som overhodet ikke skal skje, Lena møter en gutt...


Jeg er ganske fascinert av "sjangeren" dystopi spesielt etter å ha lest Suzanne Collins sin The Hunger Games. Jeg synes ikke denne lever helt opp til denne eller mine forventninger etter gode omtaler, men den er ikke så verst likevel. Konseptet er veldig godt og da jeg leste definisjonene og symptomene på sykdommen Amor Deliria Nevrosa, altså kjærlighet, synes også jeg at det minnet mistenkelig om en sykdom. Samfunnet Lena lever i har strenge regler for når ukurerte får være ute av husene sine, hvem de får omgås, fester, musikk og dans er stort sett ulovlig og fremtiden deres er allerede planlagt. Etter operasjonen blir aller mer eller mindre følelsesløse roboter som mener det samme. Samfunnet som beskrives ga meg kvelningsfornemmelser, men desverre er det jo sånn at mange i verden i dag lever under lignende totalitære regimer. Kanskje det er lettere for oss i den vestlige verden å forestille oss hvordan det kan være når handlingen er lagt til vår del av verden. Det som trekker ned i denne boken er at jeg synes deler av handlingen var litt kjedelig. Det var små partier i boken jeg skummet gjennom for å komme videre. Dette gjorde at jeg ikke ble helt oppslukt og grepet av handlingen. Ellers synes jeg kjærlighetshistorien er ekte og fin, og slutten på boken gjorde at jeg vurderer å lese videre i serien, selv om boken egentlig fint kan stå alene.

Mitt bankande hjarte

Amanda er 14 og veldig forelsket i David. Livet er akkurat så fantastisk som det kan være da hun en sommerdag kollapser og blir kjørt til sykehus i all hast. En alvorlig hjertesykdom bli avduket og Amanda sitt liv blir snudd opp ned. Fra å være frisk og aktiv blir hun sliten og avhengig av hjelp mens hun venter på en livsnødvendig hjertetransplantasjon.

Boken begynner som en vanlig ungdomsroman om forelskelse og beskriver dette veldig godt synes jeg. Hvordan hele verden faller i grus eller går til himmels alt ettersom hva den ene som betyr noe sier eller gjør. Den tar deretter, som livet til Amanda, en annen retning og blir mer alvorlig. Det som skulle bli den beste sommeren i Amandas liv må tilbringes på sykehus tilkoblet ledninger. Når hun kommer ut fra sykehuset er det vanskelig for henne å fungere som hun pleier og de rundt henne begynner så smått å trekke seg litt unna. Amanda lurer på om hun noen gang får livet sitt tilbake og om det nye hjertet kommer til å være like forelsket i David som det gamle. For sitter egentlig forelskelsen i magen eller hjertet? Denne boken til Alf Kjetil Walgermo er godt skrevet, søt og rørende om de små og store tingene i livet.

Mirakel

Mirakel er en ungdomsroman skrevet av Renate Nedregård. Rakel er kristen og synger i ten-sing sammen med sine beste venninner, og er forelsket i korlederen som tilsynelatende ikke har lagt merke til henne. På en konsert får Rakel synge solo og blir "oppdaget" av en i tv2. Etter dette endrer alt seg for henne i rekordfart og det er ingen vei tilbake. Idol, deretter platekontrakt og artistliv i London blir hennes nye liv. En dag blir hun kontaktet av sitt gamle kor som ønsker at hun skal delta i en jubileumskonsert. Dette setter i gang både tanker og følelser hos Rakel, nå Miracle, og vi som lesere får ta del i hennes historie om veien dit hun er nå. Er det virkelig det nye livet hennes som gjør henne lykkelig, eller ville hun hatt det bedre i det gamle som hun nå nesten gjør narr av? Rakel blir tvunget til å konfronteres med sitt gamle liv da managementet synes at det å vise hennes uskyldige fortid vil være veldig bra for hennes nå mer rufsete image.

Mirakel er Nedregårds debutroman, men hun har tidligere jobbet som journalist. Så vidt jeg har fått med meg er det først og fremst som TV-journalist, men det er ingen tvil om at hun kan skrive og er flink til å fortelle en historie. Hun skriver på en veldig engasjerende måte og får meg som leser til å høre musikken som blir sunget og føle følelsene det frembringer hos Rakel når hun synger. Jeg var litt redd for at boken skulle ende som en kristenmoralistisk historie, men det gjør det absolutt ikke. Rakel i boken har egentlig ikke drømt om å bli berømt, men når hun får sjansen er det som om alle tar det for gitt at det er sånn. Forfatteren sier blant annet i et intervju med Bokelskerinnen at hun med denne boken ønsker å ta tak i et fenomen blant unge i dag; drømmen om å bli berømt og å bli sett, og troen på at dette er veien til lykke. Jeg lurer på om det egentlig er et fenomen i tiden eller om det alltid har vært sånn, men at vi nå har så mange arenaer og muligheter til å bli sett og hørt. Det er kanskje et spørsmål om hva som kom først av hønen og egget. Jeg håper uansett at Renate Nedregård kommer med flere bøker. Jeg tror jeg sjelden eller aldri har fått en sang på hjernen etter å ha lest en bok, men Shackles har spinnet rundt i hodet mitt i flere dager nå.

Mirakel er denne ukens bok i Cappelen Damms bokbloggturné. Jeg var først ut og i morgen er det Ungdomsboka sin tur.