Cherry on Top Award

Vi har fått en pris! Både Ellen og Ladybug har gitt oss en Cherry on Top Award for å spre leseglede. Det var morsomt! Nå går jo prisen mest til Silje, siden jeg har skrevet nøyaktig to - 2 - innlegg så langt. Jeg vikarierer jo for Silje mens hun er ute i permisjon, så jeg får svare for henne - selv om hun fortsatt skriver litt på fritiden...

Her er reglene:

1. Takk den du har mottatt prisen fra
2. Kopier prismerket til bloggen din
3. Fortell hvilke 3 forfattere du regner blant dine favoritter, og nevn en yndlingsbok per forfatter
4. Send prisen videre til 5 mottakere som du føler fortjener den.

Jeg har nok mer enn tre favorittforfattere, men jeg velger disse tre:

A for Austen, Jane. Jeg liker forfattere som tar meg med til eksotiske, underlige steder. Det kan bety Tolkiens Middle-Earth eller Kiplings India, men ingen verden er merkeligere enn Jane Austens. Den består av en liten småby i England tidlig på 1800-tallet. Dvs. egentlig bare noen få overklassefamilier i småbyen, og bare den delen av livet deres kvinnene har adgang til. Den består av teselskaper, spaserturer i hagen, høflig konversasjon, brevskrivning... og har mer drama, humor, spenning, følelser og klokskap på hver side enn de fleste får inn i hele forfatterskapet sitt. Ingen har noensinne skjønt helt hvordan hun fikk det til, eller klart å kopiere henne. Min favorittbok er Pride and Prejudice.

B for Borges, Jorge Luis. Borges' bøker ligner ikke på noen andre, samtidig som de ligner på alle andre. Han skrev ikke romaner, men korte historier han kalte "fiksjoner". Han ville, for eksempel, ikke skrive en roman. I stedet ville han late som om romanen allerede var skrevet, og skrive en anmeldelse av den. Eller han ville gjenfortelle en episode fra verdenslitteraturen, men lagt i munnen på en biperson, og gjort nesten ugjenkjennlig, slik at vi først i de siste linjene skjønner hvem vi leser om. "Fiksjonene" hans er unike, men samtidig refererer de hele tiden til andre bøker - de er en inngangsport til all annen litteratur. De opprinnelig spanske tekstene er gitt ut om hverandre på norsk og engelsk - det første jeg leste av ham var den norske samlingen Borges - fra A til Z.

C for Carter, Angela. Hun skrev også korte tekster - hun skrev romaner også, men det er novellene jeg liker best. De er basert på ny og gammel populærkultur, fra Hollywood til Brødrene Grimms eventyr. Men Carter snur oppned på de velkjente historiene, vrenger dem med innsiden ut og viser oss det mørke, blødende hjertet i dem. Min favoritt er The Bloody Chamber. Finn ut hva som egentlig hendte med Rødhette og Askepott.

Jeg sender prisen videre til:

• Asvbib
• Maris mørke hjørne
• Porten inn...
• Buskerud leser
• Leseblogg for Sandefjord VGS

Ombord på Dragen

1805: Kaptein Will Laurences fregatt erobrer et fransk skip vest for Madeira. Ombord finner han et drageegg... Det er en overraskelse, men ikke en STOR overraskelse. For i "Hans majestets drage" av Naomi Novik blir Napoleonskrigene utkjempet med drager.

Til Laurences forskrekkelse holder egget på å klekkes. Det er ikke bra, for dragen må temmes når den er nyfødt - og den som temmer dragen, er bundet til den for livet. Ingen ombord har det minste lyst til å bli drageflyger, aller minst Laurence. Men slik går det jo, selvfølgelig.

Dermed må Laurence forlate sin elskede britiske marine, og melde seg til tjeneste i Hans majestets Drageflygerkorps. Karrieren hans er ødelagt, den sosiale prestisjen hans er blåst bort og Drageflygerkorpset tar ikke akkurat vennlig imot ham. Men så er det dragen da, den tapre, kloke, stolte og kjærlige Temeraire. Så helt ulikt sjøkrig viser det seg heller ikke å være: de kjempesvære dragene må ha både mannskap og offiserer, og Laurence får bruk for både sine lederevner og sin kamperfaring.

For oss som elsker både engelske sjøromaner og bøker med drager er dette rene Kinder-egget. Dette er Hornblower som fantasy. Det finnes etter hvert ganske my science fiction som er tydelig inspirert av Hornblower, fra Jean-Luc Picard til Honor Harrington, men jeg kan ikke komme på noe så klart eksempel innen fantasy-genren. Temeraire-serien mottas derfor med takk - det er første bok på norsk, men på engelsk er det kommet ut seks titler nå.

Jeg kan ikke gi en sekser. Novik prøver å ta tonen fra de klassiske sjøromanene, men det glipper litt av og til. Det kan hende det skyldes oversettelsen. Stort sett er jeg likevel veldig godt fornøyd, jeg gir en femmer og har tenkt å lese flere bøker i serien.

Ondskapens hjerte

Denne boken har jeg tenkt på å lese lenge siden jeg har hørt mye bra om den og nå er det endelig gjort. Det er første boken om etterforsker Archie Sheridan. Han er tilbake i jobb etter sykemelding og sliter både psykisk og fysisk. To år tidligere ble han holdt fanget og torturert av seriemorderen Gretchen Lowell. En ny seriemorder er nå løs og Archie er tilbake som leder for spesialgruppen som skal fange morderen. En ung journalist, Susan Ward, blir valgt av Archie selv til å følge etterforskningen og å skrive en artikkelserie om ham. Susan skjønner etterhvert som hun får vite mer om etterforskeren at det er mye han fortsatt skjuler for henne. Hva skjedde egentlig med han da han ble holdt fanget og hvorfor klarer han ikke å gi slipp på Gretchen Lowell? I tillegg er det en ny seriemorder løs som må fanges.

Jeg har lest flere veldig spennende og makabre kriminalromaner i det siste, og dette er en av dem. Felles for alle er en enslig mannlig hovedperson som sliter på det personlige plan av ulike årsaker. Jeg undrer meg på hvorfor så mange forfattere, kvinnelige og mannlige, velger denne type hovedperson. Det ødelegger ikke opplevelsen av boken, men jeg bare lurer. For Archie Sheridan er jo en interessant nok karakter. Forholdet mellom Gretchen og Archie er intenst og giftig med en gjensidig avhengighet til hverandre. På den andre siden er journalisten Susan Ward som Archie har en mer beskyttende holdning til. Disse forholdene er det som gir boken originalitet utover selve krimplotet. Chelsea Cain sin debutroman er velskrevet, spennende og til tider ubehagelig lesning.

Fotball - veien mot landslagsdrømmen

Dette er første bok av tre i ”Best”-serien, som handler om Tom fra han er G13-spiller til han debuterer på landslaget.

I ”Best i byen” er Tom 13 år, og spiller venstreback på en liten filleklubb i Oslo. Den vemmelige Rotte-Robin er den like ekle trenerens sønn, og får alltid spille spiss. Men Tom får sjansen når Robin blir skadet. Det ender med at begge blir tatt ut på kretslaget i Oslo, hvor de blir rivaler om samme plassen.

Treneren på kretslaget er en helt annen type enn Robins far, og blir Toms læremester på forballbanen. Greit å ha, når foreldrene hans er helt uinteressert (eller er de egentlig det?). Ellers møter vi bestekameraten Ebbe, som ikke kan sparke en ball men er en total fotballnerd, og Magnus som Tom danner radarpar med på kretslaget. Og skal det bli klassens skjønnhet Maylinn for Tom, eller fotballjenten Sofie?

Mesteparten av boken er fotball – kamper, teori, trening og samlinger. Spill, sjanser og mål blir skildret til minste nervepirrende detaljer. Tom møter andre spillere som er gode, ofte bedre enn ham selv, men lærer å spille med dem og mot dem. Han må samarbeide for å vinne - også med den motbydelige Robin.

Torbjørn Moen har skrevet boken sammen med trener Pål Arne Johansen, og det Tom lærer er nok etter Fotballforbundets håndbok. Boken fungerer nok bra pedagogisk – jeg tipper du kan lære en god del om å tenke fotball av den. Den viser hvordan Tom hele tiden kommer i valgsituasjoner på banen, og viser hvordan han tenker for å løse dem, eller hvordan han tenker feil når han dummer seg ut.

Det er ikke skrevet så mange fotballfortellinger for ungdom, egentlig. Det er nesten litt rart, for det er godt stoff. Strukturen i fortellingen og hvordan spenningen kal bygges opp gir seg nesten selv. Sporten setter naturlig opp en serie dramatiske testsituasjoner, som helten må klare for å gå videre som spiller – og for å bli voksen.

Boken er kort og lettlest. Språket er barskt og mandig, med fleipete tone. Det passer bra til temaet, men du må ikke spørre meg om det er slik ungdommen snakker i virkeligheten. Moen slenger om seg med fotballterminologi, varemerker, klubbnavn og kjente spillere – uten noen forklaring. Dette må du bare kunne på forånd, men det kan nok de fleste som plukker opp denne boken. .

Det er ikke noen genial bok. Den er rimelig forutsigelig på alle nivåer – handling, personer, språk. Det går omtrent akkurat som du venter. Men den er grei tidtrøyte. Jeg kjedet meg ikke med den.

Sushi for begynnere

Boken handler i hovedsak om tre kvinner som er tilknyttet hverandre i Dublin. Lisa er en redaktør i et kvinneblad i London med høye ambisjoner om en sjefstilling i New York, men blir heller avspist med en i, i hennes øyne, avkroken Dublin. Ashling er hennes nye assistent som er en tilsynelatende ganske vanlig jente med vanlige bekymringer og som ikke er like glamorøs som sin sjef. Den siste kvinnen er Ashlings vakre venninne Clodagh. Hun er gift med en kjekk mann, har to nydelige barn og bor i et flott hus, men er likevel ikke helt fornøyd med livet. Felles for de alle tre er jakten på lykken og nettopp det som skal gjøre dem fornøyd.

Dette var min første bok av Marian Keyes og en av de få innen den såkalte chiclit-sjangeren jeg har lest. Dette var lett å lese og fordøye, og til tider ganske morsomt. Jeg lot meg rive med i alle sine dramaer og følte sympati og motsatt for karakterene. Det er gøy mens det står på, men ikke noe du husker særlig lenge etterpå. Keyes skriver fengende og jeg raste gjennom de 560 sidene. Det er feelgood og passet meg perfekt i sommerferien. Selv om det er noe forutsigbart blir man heldigvis litt overrasket også. Jeg kommer ikke til å nøle med å lese flere bøker av Marian Keyes hvis jeg skulle trenge noe lett eller oppmuntrende underholdning.

Så var det slutt...

Siden jeg leste Dødslekene (The Hunger Games) for et par år siden har jeg ventet på å få vite hvordan det hele skulle ende for Katniss og de andre. Den første boken er en av mine absolutte favoritter så forventningene har vært høye. Jeg var ganske fornøyd med bok nummer to Catching Fire (Opp i flammer på norsk) som startet litt tregt, men tok seg veldig opp. Så til den siste og tredje boken som har fått navnet Mockingjay. Hvis du ikke har lest alle bøkene kan du lese mine omtaler ved å trykke på tittelen over.

I slutten av forrige bok ble Katniss reddet ut av arenaen og til det skjulte distrikt 13. Her ønsker de at hun skal være et forbilde og en symbolsk mockingjay for å få frem kampviljen i de andre distriktene til å gå mot Capitol. Det vil si det som er igjen av de andre distriktene, for krigen er absolutt i gang. Katniss har vært gjennom mye og sliter med skyldfølelse og å bearbeide det hele. Hun har aldri vært den som føyer seg etter autoriteter og det er hun heller ikke i distrikt 13. De rundt henne prøver å nå inn til henne, men hun har store problemer med å stole på noen og er redd for at alt hun gjør kan bidra til å skade noen andre. I denne siste boken er det mindre action enn i de andre to. Mer av handlingen foregår i hodet til Katniss og hennes indre kamp. Det betyr ikke at det ikke er både drama og action i denne boken også, for det er det. Det romantiske trekantdramaet fortsetter, krigen er i gang og Capitol skal nedkjempes.

Så er jeg fornøyd med hvordan det hele endte eller ikke? Jeg er litt usikker og er vel både fornøyd og litt skuffet. Som jeg tenkte da jeg leste den andre boken og enda mer i denne synes jeg serien kunne vært foruten trekantdramaet mellom Peeta, Gale og Katniss. Det er mer enn nok annet å ta av og det blir litt banalt og unødvendig synes jeg. Likevel liker jeg jo godt alle disse karakterene og synes de gjør boken bedre. Jeg synes også at det gikk litt vel fort på slutten etter all den oppbyggingen gjennom store deler av boken. Ellers klarer Suzanne Collins fortsatt å få leseren til å tenke seg om og trekke paralleler til verden vi lever i i dag. Verden er ikke så svart-hvit som i eventyrene der de gode kjemper mot de onde. Den er mer komplisert og vi er bare mennesker. Dette gjør at jeg er ganske fornøyd med boken og ikke minst serien tross alt. Jeg vil anbefale til de som har tid å lese de to andre bøkene om igjen først hvis det er lenge siden du har gjort det. Jeg gjorde ikke det og da tok det litt tid å komme inn igjen i handlingen og karakterene. Det fine er jo at de står i bokhyllen min alle sammen, så jeg kan når som helst lese de på nytt:-) Boken har allerede kommet på norsk og heter Fugl Føniks.

Ungdomsromantikk

Perfect Chemistry av Simone Elkeles handler om Brittany Ellis og Alex Fuentes som går på samme skole, men kommer fra og lever i to forskjellige verdener. Brittany er skoleflink, populær og har et tilsynelatende perfekt liv hos en velstående familie, mens Alex er fra den fattige delen av byen, medlem i en gjeng og må jobbe for å forsørge sin familie. De to ender opp som labpartnere og blir dermed tvunget til å forholde seg til hverandre. Alex inngår et veddemål med sine kamerater om at han skal klare å forføre Brittany, noe som ikke viser seg å bli så lett. De ender derimot opp med å se sider hos hverandre som få andre får se og får et innblikk i den andres verden som kanskje ikke var helt som de hadde trodd på forhånd.

Mange tenker nok at dette har jeg hørt, sett eller lest før, og det stemmer nok til dels. Jeg gjenkjenner ihvertfall hovedtrekkene fra utallige filmer og bøker. Likevel synes jeg at denne boken var underholdende nok og ikke for klisjepreget. Jeg gremmet meg innimellom over enkelte forutsigbare hendelser og klissete episoder, men ikke særlig ofte. Elkeles klarer å gjøre karakterene og den prosessen de går gjennom troverdig og leseverdig. Som i forrige bok jeg skrev om, Bra 7ke greier, er også denne boken delt inn i kapitler fra hvert av hovedpersonenes ståsted. Jeg synes at det funker bra også i denne boken. Hvis du er den romantiske typen er jeg nesten sikker på at du vil like denne. Boken er nylig utgitt på norsk med tittelen Perfekt kjemi. Hvis du vil lese hva andre synes om boken kan du lese Maria sin anmeldelse her.