Drømmehjerte av Cecilia Samartìn foregår før, under og etter revolusjonen på Cuba. Kusinene Nora og Alicia vokser opp sammen i idyll, velstand og familielykke. Når Castro kommer til makten begynner ting å endre seg. Familien har hele tiden vært splittet i politiske spørsmål, og nå tvinges de til å ta et aktivt valg. Noen arresteres, noen må flykte, noen får dra, mens andre blir igjen. Nora og familien hennes kommer seg til USA, mens kusinen Alicia blir igjen med sin familie. De skriver brev til hverandre, og på den måten får vi følge Alicia på Cuba samtidig med Nora i USA. Nora sliter med å tilpasse seg i USA, savnet av hjemlandet er stort og sårt. Brevene fra Alicia gir henne en liten bit av Cuba.
Denne boken er lettlest og underholdende med dramatikk, romantikk og ikke minst vennskap, men først og fremst handler den om å måtte forlate landet du elsker. Beskrivelsene av Cuba og den kjærligheten de to jentene har for øyen er det beste med boken, og fikk meg til å lure på hvordan jeg selv ville følt det hvis jeg måtte forlate landet mitt. Jeg satt igjen med følelsen av å savne Cuba, et sted jeg aldri har vært, etter å ha lest den. Boken er til tider noe klisjefylt og ensidig, men likevel rørende og interessant. Den ga meg en god leseopplevelse og kan absolutt anbefales til de som liker fine fortellinger fra fjernere strøk.
2 kommentarer:
Jeg har akkurat lest Cecilia Samartins neste bok (Salvadoreña), og likte den enda bedre enn Drømmehjerte!
Jeg er imponert over at hun greier å fornye seg selv, i motsetning til Hislop, der "Hjemkomsten" var bygget over akkurat samme lest som "Øya"... ;)
Ok, kanskje jeg skal prøve meg på den da. Jeg har ikke fått lest verken Øya eller Hjemkomsten, men alle skryter jo av de stadig vekk.
Legg inn en kommentar