Himmelfallen

Himmelfallen av Brian Selznick er en bok som består av både tekst og tegninger. Rose og Ben har hver sin historie, en i tegninger og en i tekst der de begge to forsøker å finne de bitene som mangler i livene deres. Ben har nylig mistet sin mor og selv om han har det godt hos sin tante og onkel føler han seg ikke hjemme der. Han har aldri visst hvem som er faren hans, men nå bestemmer han seg for å finne ut av det. Rose og drar også ut på leting etter noe, sitt store idol, den kjente filmskuespillerinnen Lillian Mayhew. De to historiene skjer med 50 års mellomrom, i hhv 1927 og 1977, men skal likevel vise seg og ha en sammenheng.

Denne boken er på over 600 sider, men la deg ikke skremme av det. Veldig mange av sidene består av tegninger, og selv om de inneholder mye så tar de ikke så lang tid. Historien i boken er fin, men kanskje ikke så original i utgangspunktet. Tegningene bidrar likevel til å gjøre den nettopp veldig original. Illustrasjonene er utrolig uttrykksfulle og beskriver i grunn en del ting mye bedre enn teksten. For eksempel kan ikke hovedpersonen høre og dette blir fremstilt for meg på en måte som gir meg et bedre inntrykk av hvordan det må være enn jeg har fått før. Jeg synes dette er en veldig spennende måte å lage bøker på og ikke minst at Brian Selznick mestrer å blande både to historier, og tekst og bilder på en utrolig god måte. Jeg vil gjerne lese mer av både forfatteren og andre bøker som er laget på denne måten. Jeg har ikke lest hans bok Oppfinnelsen av Hugo Cabret og gleder meg veldig. Denne kommer på kino til neste år med selveste Martin Scorsese i registolen, så det er bare å få lest den. Jeg gir denne boken full pott på karakterskalaen til tross for at historien kunne vært mer original. Boken i seg selv er både original og uttrykksfull og det er jo snart jul:-)

Denne omtalen var en del av Cappelen Damms bokbloggturne og jeg var den siste ut i årets siste turne. Her er de andre som har blogget før meg. God jul alle sammen!

The Witch of the North
The Labyrinthine
Av en annen verden
Flukten fra virkeligheten
Sunadokei
Carolines verden

City of bones

City of Bones er første boken i en urban fantasy-serie (The Mortal Instruments) som jeg trodde var en trilogi, men nå viser det seg at det har kommet en fjerde bok og det er nok heller ikke den siste. Her møter vi Clarissa Fray som en kveld på et utested blir vitne til et mord. Da hun skal tilkalle hjelp viser det seg at liket er borte og morderne som kaller seg Shadowhunters er usynlige for alle andre enn henne selv, inkludert bestekameraten Simon. Innen det neste døgnet skal verden snus på hodet for Clary, moren kidnappes, og hun får stadig flere spørsmål hun ønsker svar på. Hun skal nå bli kjent med en mørk underverden hun ikke ante eksisterte, eller gjorde hun det?

Det var spesielt en ting som ødela litt for denne leseopplevelsen og som gjør det litt vanskelig for meg å vurdere boken på helt riktig grunnlag, men jeg skal prøve. Jeg klarte å lese en omtale av boken på Goodreads som avslørte altfor mye av det som skulle skje videre i boken. Jeg kan vel først og fremst skylde meg selv her, men de pleier å være flinke å merke omtalene med spoiler. Jaja, over til de gode tingene med denne boken. Her er det spenning og action fra begynnelse til slutt. Jakten på Clarys mor er nemlig ikke uten farer og møter med New Yorks underverdens mange skumle skikkelser. Boken har også en god dose humor. Samspillet mellom Clary og flere av hennes motkarakterer bygger mye på sarkastiske kommentarer både frem og tilbake. I motsetning til en del andre amerikanske fantasy-serier for ungdom har ikke denne første boken en romanse i hovedrollen. Her er det flere personer i fokus og den spiller på et rikt univers. Nå er det kanskje sånn at de bøkene med spesielt fokus på romansen kalles Paranormal romance, mens dette kalles Urban fantasy, hvis jeg har forstått det riktig, så da får man jo en pekepinn hvis man vil slippe unna den mest klissete romantikken:-) Jeg er også ganske sikker på at du vil få noen overraskelser i løpet av denne boken hvis du holder deg unna spoilere. Forfatteren er forøvrig visstnok kjent for å skrive Harry Potter-fanfiction og har av noen blitt beskyldt for å låne litt for mye derfra. Jeg har ikke lest hennes fanfiction, men kan ikke se så mange likheter mellom disse to seriene, så er uenig i de anklagene. Jeg savner ellers en serie der jeg virkelig blir glad i karakterene sånn som jeg ble i nettopp Harry Potter, men det krever kanskje at man leser mer enn en bok.Neste bok heter City of Ashes og er heldigvis kjøpt inn til biblioteket så jeg kan lese den etterhvert. Første bok er også utgitt på norsk med tittelen Skyggejegerne. For noen andre bloggeres omtaler se:

Flukten fra virkeligheten
Marias bokblogg

Rosebush

I Rosebush møter vi Jane som har vært utsatt for en bilulykke, våkner opp på sykehuset og ikke aner hva som har skjedd med henne. I løpet av boken følger vi hennes tanker og tilbakeblikk etterhvert som minnene kommer tilbake.

Rosebush av Michelle Jaffe var en mesteparten av tiden utrolig spennende bok med en uhyggelig stemning over seg. Den fikk meg til å hele tiden gjette hva som hadde skjedd og hvem som var skyldig i hva, men stort sett tok jeg feil. Verden Jane lever i er forferdelig overfladisk og hun gjør alt hun kan for å passe inn og å være populær. Det begynner etterhvert å synke inn for henne at kanskje ikke alle er like begeistret for henne som de gir uttrykk for. Man har lyst å slå henne i hodet av og til så hun skal våkne opp. Til tross for at jeg likte boken godt har den mange svakheter. Den inneholder mange klisjeer, er noe spekulativ og noe usannsynlig. En del av karakterene er for skrudde til at man kan tro på dem, ellers så er det for mange av karakterene som er skrudde til at man kan tro helt på historien. I tillegg gikk slutten litt for fort og noe var for forutsigbart. Det var ellers en god leseopplevelse hvis man tar det for det det er, nemlig lett underholdning. Så var det en bok som endelig vekket leselysten igjen og fikk meg til å velge boken fremfor PC eller TV og å glede meg til jeg fikk anledning til å lese igjen. Det er tross alt noe av det beste med å lese.

Forførende ondskap

Etter at lillesøsteren blir drept flytter Katherine til tanten sin i Sydney for å komme vekk fra alt. Hun skifter til og med navn for å slippe at noen skal gjenkjenne henne. Selv om hun prøver å være anonym ønsker skolens mest populære, Alice, å bli venn med henne. De to innleder et vennskap som gradvis skal få Katherine til å finne tilbake til seg selv og det gamle livet sitt der hun ikke var så alvorlig og innesluttet. Det viser seg imidlertid etterhvert at Alice ikke bare har lystige sider, men at også hun som Katherine bærer på mørke hemmeligheter.

Det første jeg har å utsette på denne boken er språket, for det ødelegger opplevelsen litt for meg. Språket er veldig lett og litt for ungdommelig for min smak. Uten å ha lest i den engelske utgaven er nok den å anbefale alle som har muligheten til det siden språket er såpass enkelt. Nå er jeg kanskje ikke i målgruppen, men dette er likevel langt fra noen barnebok. I forhold til det alvorlige innholdet i boken synes jeg det blir litt for overfladisk behandlet. Jeg får aldri helt følelsen av det grusomme Katherine faktisk har opplevd som for eksempel en annen ungdomsthriller jeg leste nylig, Mus, lyktes bedre med. Når dette er sagt så likte jeg faktisk boken ganske godt og suste gjennom den. Jeg lot meg forføre og oppbyggingen av boken der avsløringene kommer gradvis gjør den veldig spennende. Jeg likte også hovedpersonen Katherine som er en de fleste kan identifisere seg med, og også de andre karakterene var troverdige. Boken er veldig lettlest og fengende og anbefales til alle som ønsker noe lett, spennende og underholdende. Og da mener jeg lett i forhold til språket, for innholdet er av det dystre slaget.

Bloggen har hatt bursdag

Forrige uke var det 4 år siden jeg postet mitt første innlegg på denne bloggen. Den hadde riktignok et helt år uten at jeg skrev i starten, men siden da har jeg og i en periode vikaren min Bernt, skrevet jevnt og trutt. Gjennom denne bloggen oppdaget jeg bokbloggverdenen der jeg har fått utrolig mange boktips både til glede for meg selv og til hjelp i jobben min som skolebibliotekar. Etterhvert merker jeg at jeg nesten bare bruker andre bokbloggere og nettsteder som bokelskere og goodreads når jeg skal finne bøker, både til innkjøp og hva jeg selv skal lese, fremfor avisanmeldelser. En annen ting er at det skrives ganske lite om ungdomsbøker i avisene, så her synes jeg vi bokbloggere har gjort en god jobb for å fremme disse:-)

Tusen takk alle bokbloggere for inspirasjon til leseglede og bokinnkjøp!

Undervanssdystopi

Et jordskjelv har ført til at mesteparten av jordoverflaten har sunket under jorden. Nå bor deler av verdens befolkning under vann, mens de andre bor i stabelhus på det lille som er igjen av overflaten (Oversiden). Handlingen i Mørkt liv foregår for det meste under vann og her er det et fascinerende dyreliv og samfunn som beskrives. Bokens hovedperson er Ty, som er en av få som er født på havbunnen, de fleste som bor der har flyttet dit senere (nybyggerne). Beboerne på havbunnen trues imidlertid av en gjeng med fredløse som reiser rundt og plyndrer. Veldet (myndighetene) bestemmer at innbyggerne selv må fange de fredløse og Ty er fast bestemt på å klare dette for å slippe at familien må flytte til Oversiden. En dag han kommer ut for de fredløse møter han også Gemma, en fra Oversiden som er på leting etter storebroren sin.

Livet på havbunnen er beskrevet på en måte som gjør at jeg kan se for meg et yrende liv og masse flotte farger. Dette universet er ihvertfall for meg veldig originalt. Jeg har tidligere lest Kristine Rande sin Havprinsen som også er under vann, men den er likevel veldig annerledes. Denne boken har også et godt plot og teknologien og løsningene for å kunne leve under vann virker for meg ihvertfall gode og troverdige. Boken er også lettlest og actionfylt fra første side. Hvorfor jeg likevel ikke blir helt henrykt av denne boken tror jeg har noe med at den er litt barnslig i språket. Jeg leste litt i den engelske utgaven og det var litt bedre, men tror ikke forskjellen er så stor. Jeg ser at Cappelen Damm har satt 10-12 år på boken, så det er nok heller det at jeg ikke helt er i målgruppen. Jeg synes også at den er for lite utfyllende. Det ene etter det andre skjer så fort at du ikke helt får tid til å tenke eller ta det inn underveis. Jeg foretrekker ihvertfall å få litt hint underveis og tid til å bygge opp spenning før avsløringene og overraskelsene kommer. Når det er sagt så likte jeg boken godt og den kan anbefales også til voksne på grunn av andre gode kvaliteter, men den er nok midt i blinken for de litt yngre leserne.

Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

Denne utrolig fine tittelen er navnet på debutboken til Helga Flatland. Den er delt inn i fire fortellerstemmer. Alle fire er tilknyttet hverandre og bor i en liten bygd i Norge som vi aldri får vite navnet på. Tarjei og Trygve er barndomskamerater som bestemmer seg for å verve seg til å dra til Afghanistan. De to andre er Karin, moren til Tarjei, og Jon Olav, naboen til Karin og Tarjeis familie. Boken skifter mellom nynorsk og bokmål etter hvem som er fortelleren.

Jeg synes det er imponerende at forfatteren klarer å engasjere meg i alle historiene selv om de er såpass korte. Noen av historiene engasjerer mer enn andre, men jeg fant likevel noe i alle historiene som rørte meg. Helga Flatland mestrer alle fortellerstemmene og er god til å si mye med få ord. Jeg så en anmeldelse der det ble etterlyst mer politikk i denne romanen i forhold til Afghanistan-problematikken. For denne boken handler vel først og fremst om menneskene og de valgene de tar enn om politikk. Det handler om hvorfor man blir og hvorfor man drar, og overlater også mye til leseren selv å fundere på. Men om den ikke handler om politikk fikk den meg ihvertfall til å tenke over hvorfor norske unge menn og kvinner velger å dra i krigen. For de tre ungdommenes motiver i denne boken virker diffuse, men det er vel også noe av poenget at manges avgjørelser for å dra i krig ikke er godt nok gjennomtenkt. Og hvilket ansvar har ikke Norge for å sørge for at de som drar virkelig vet hva som venter dem? Her kalles det jo ikke krig en gang av våre statsledere.

Jeg vil ikke si så mye mer om denne boken enn at den anbefales på det sterkeste! Helga Flatland har nylig kommet med boken Alle vil hjem. Ingen vil tilbake som tar opp tråden fra denne og omhandler tre andre sambygdinger. Jeg skal definitivt lese den.

Norsk dystopi

Høsten av Jan Larsen er en dystopisk fortelling der mesteparten av verden er utryddet av en skummel sykdom. Nanna og Fride har bodd store deler av livene sine i en bunker under jorden sammen med pappaen sin for å unngå smitte. Spesielt Fride som aldri har vært ute i verden vil ikke lenger holdes innestengt. En dag må de ut, ikke bare fra bunkeren men de blir også nødt til å legge ut på en reise etter medisiner til faren.

Dette er en fin og barnlig historie på mange måter. Historien foregår gjennom de to søstrenes øyne og mye i dialog mellom dem. Det er en veldig fin dynamikk mellom lille Fride som aldri har opplevd verden utenfor bunkeren og Nanna som plutselig må bli stor og ta ansvar for lillesøsteren sin. Jeg leste en annen omtale av boken der bloggeren mente det var litt mye dialog og for lite skildring av personene, f.eks hvordan de ser ut(beklager at jeg ikke husker hvem det var). Da kom jeg på at jeg faktisk ikke hadde lagt merke til at det ikke stod noe om hvordan hovedpersonene ser ut, så dette er tydeligvis ikke så viktig for meg.

Det er et dystert og tungt scenario som beskrives; en verden der alt liv har visnet bort og alt ligger tomt og øde. Boken er skrevet for barn/ungdom ned i 12-årsalderen, så til tross for det dystre bakteppet finnes det for eksempel ikke lik, ubehagelige beskrivelser av sykdommen eller ondskapen som kun nevnes. Jeg kan ikke forhindre at jeg tenker på denne litt som en The Road light (Cormac McCarty) i så måte. På den andre siden ser jeg også på dette som en historie om kjærligheten i en familie, håpet til de to jentene og overlevelsesinstinktene til den forlatte gutten Fugl som vi også møter. Og her stiller den mye sterkere og er langt varmere enn nevnte The Road. Slutten er ganske åpen, så kanskje kan vi håpe på en oppfølger?

Denne omtalen er en del av Cappelen Damm sin bokbloggturne. I går skrev Ikke bare ei bok om den og i morgen er det Signii sin tur.

Uhyggelig ungdomsthriller

Mus av Gordon Reece starter med en hjerteskjærende historie om en mor og datter som blir sviktet. Faren har forlatt dem og datteren Shelley blir brutalt mobbet av sine tidligere venninner. De flytter på landet for å komme seg unna mobbingen, men ikke engang her får de være i fred. De omtaler seg seg selv som mus, fordi de er pliktoppfyllende, gjør lite ut av seg og dermed blir herset med. En dag er likevel grensen nådd selv for dem og da er det ingen vei tilbake.

Denne boken har en uhyggelig stemning som er der fra første side. Du aner at noe ekkelt skal skje, men ikke hva. Det som etterhvert skjer begynner å slite veldig på mor og datter. Jeg syntes både synd på dem for at de aldri kan få fred samtidig som jeg tar avstand fra handlingene deres. Mobbingen av Shelley er ikke akkurat av det uskyldige slaget og denne delen av boken er vond å lese. Dermed kan jeg også forstå hvorfor Shelley gjør som hun gjør. Dette er altså en bok som kan sette i gang tanker rundt et moralsk dilemma. For kan vi egentlig vite helt sikkert hva vi selv ville gjort i en lignende situasjon. Det er alltid deilig med bøker som ikke fremstiller verden som svart-hvit eller gir deg det riktige svaret, og denne gjør ingen av delene. Den overlater til leseren å gjøre opp sin egen mening.

Språket i boken er lett og jeg suste ihvertfall gjennom den. Den kunne med fordel vært litt mer utdypende i skildringene for å nå helt til topps hos meg. Det kan kanskje være bedre å lese den på engelsk hvis du mestrer det.

Da jeg lot deg gå

Da jeg lot deg gå er en oppfølger til boken Hvis jeg blir av Gayle Forman. Jeg likte Hvis jeg blir godt den gangen jeg leste den, men ser av anmeldelsen min at jeg ikke ga den så god karakter. Jeg tror imidlertid jeg var litt streng, for jeg har anbefalt den til mange elever som kommer på skolebiblioteket der jeg jobber og jeg husket hvor godt jeg likte den da jeg leste oppfølgeren. Jeg ble ihvertfall veldig grepet av denne historien og slukte boken, noe som ikke har skjedd meg på lenge. Denne gangen følger vi Adam og ikke Mia som sist. Han har slått gjennom med bandet sitt og blitt rockestjerne, mens Mia er en anerkjent ung cellist. Adam har slitt med kjærlighetssorg siden Mia forlot ham uten forklaring for tre år siden, og finner seg ikke helt til rette i sitt nye liv som kjendis. Litt tilfeldig skal de to møtes igjen og kanskje Adam endelig skal få en forklaring og komme seg videre.

Jeg følte virkelig med Adam i denne boken, til tross for at han innimellom oppfører seg som en drittsekk. Jeg forstår frustrasjonene hans og vanskelighetene med å finne seg til rette i kjendistilværelsen der alle vil ha en bit av ham hele tiden. Han kjenner et sterkt savn og sorg etter Mias families tragiske bortgang og at hun deretter forsvant uten en forklaring har latt ham sitte igjen alene og tom. Gayle Forman er flink til å skape levende karakterer. Jeg syntes selv at jeg kjente familien til Mia fra forrige bok og dermed kunne relatere til Adams sorg som han aldri har fått bearbeide ordentlig. Dette er ikke veldig originalt og kanskje i overkant emosjonelt, men forfatteren klarer nok en gang å skrive om et deprimerende tema, kjærlighetssorg, på en varm og humoristisk måte. Da boken var ferdig ville jeg lese mer om Adam og Mia.

Denne omtalen er en del av Cappelen Damm sin bokbloggturne. I går skrev May Brit fra Ikke bare ei bok om boken og i morgen er det Signii sin tur.

Delirium

En av sommerens leste bøker heter Delirium av Lauren Oliver. Det er første del av en dystopisk trilogi der kjærligheten er den store fienden for myndighetene. Kjærlighet regnes som en sykdom som driver deg til vanvidd og som alle må kureres for hvis alle skal fungere ordentlig sammen i et samfunn. Kuren er en operasjon som alle får ta etter fylte 18 år. Hovedpersonen i boken er 17 år gamle Lena som venter på å bli kurert i nær fremtid. Hun bor sammen med sin tante og onkel etter at både moren og faren døde. Moren tok livet av seg etter å ha blitt infisert av sykdommen, Amor Deliria Nevrosa, har Lena blitt fortalt. Lena er redd for å ende opp som moren og kan ikke vente med å bli kurert. Bestevenninnen Hannah er ikke like overbevist og setter i gang noen tanker også hos Lena, kanskje ikke alt hun har blitt fortalt er helt riktig. Og selvfølgelig skjer det som overhodet ikke skal skje, Lena møter en gutt...


Jeg er ganske fascinert av "sjangeren" dystopi spesielt etter å ha lest Suzanne Collins sin The Hunger Games. Jeg synes ikke denne lever helt opp til denne eller mine forventninger etter gode omtaler, men den er ikke så verst likevel. Konseptet er veldig godt og da jeg leste definisjonene og symptomene på sykdommen Amor Deliria Nevrosa, altså kjærlighet, synes også jeg at det minnet mistenkelig om en sykdom. Samfunnet Lena lever i har strenge regler for når ukurerte får være ute av husene sine, hvem de får omgås, fester, musikk og dans er stort sett ulovlig og fremtiden deres er allerede planlagt. Etter operasjonen blir aller mer eller mindre følelsesløse roboter som mener det samme. Samfunnet som beskrives ga meg kvelningsfornemmelser, men desverre er det jo sånn at mange i verden i dag lever under lignende totalitære regimer. Kanskje det er lettere for oss i den vestlige verden å forestille oss hvordan det kan være når handlingen er lagt til vår del av verden. Det som trekker ned i denne boken er at jeg synes deler av handlingen var litt kjedelig. Det var små partier i boken jeg skummet gjennom for å komme videre. Dette gjorde at jeg ikke ble helt oppslukt og grepet av handlingen. Ellers synes jeg kjærlighetshistorien er ekte og fin, og slutten på boken gjorde at jeg vurderer å lese videre i serien, selv om boken egentlig fint kan stå alene.

Mitt bankande hjarte

Amanda er 14 og veldig forelsket i David. Livet er akkurat så fantastisk som det kan være da hun en sommerdag kollapser og blir kjørt til sykehus i all hast. En alvorlig hjertesykdom bli avduket og Amanda sitt liv blir snudd opp ned. Fra å være frisk og aktiv blir hun sliten og avhengig av hjelp mens hun venter på en livsnødvendig hjertetransplantasjon.

Boken begynner som en vanlig ungdomsroman om forelskelse og beskriver dette veldig godt synes jeg. Hvordan hele verden faller i grus eller går til himmels alt ettersom hva den ene som betyr noe sier eller gjør. Den tar deretter, som livet til Amanda, en annen retning og blir mer alvorlig. Det som skulle bli den beste sommeren i Amandas liv må tilbringes på sykehus tilkoblet ledninger. Når hun kommer ut fra sykehuset er det vanskelig for henne å fungere som hun pleier og de rundt henne begynner så smått å trekke seg litt unna. Amanda lurer på om hun noen gang får livet sitt tilbake og om det nye hjertet kommer til å være like forelsket i David som det gamle. For sitter egentlig forelskelsen i magen eller hjertet? Denne boken til Alf Kjetil Walgermo er godt skrevet, søt og rørende om de små og store tingene i livet.

Mirakel

Mirakel er en ungdomsroman skrevet av Renate Nedregård. Rakel er kristen og synger i ten-sing sammen med sine beste venninner, og er forelsket i korlederen som tilsynelatende ikke har lagt merke til henne. På en konsert får Rakel synge solo og blir "oppdaget" av en i tv2. Etter dette endrer alt seg for henne i rekordfart og det er ingen vei tilbake. Idol, deretter platekontrakt og artistliv i London blir hennes nye liv. En dag blir hun kontaktet av sitt gamle kor som ønsker at hun skal delta i en jubileumskonsert. Dette setter i gang både tanker og følelser hos Rakel, nå Miracle, og vi som lesere får ta del i hennes historie om veien dit hun er nå. Er det virkelig det nye livet hennes som gjør henne lykkelig, eller ville hun hatt det bedre i det gamle som hun nå nesten gjør narr av? Rakel blir tvunget til å konfronteres med sitt gamle liv da managementet synes at det å vise hennes uskyldige fortid vil være veldig bra for hennes nå mer rufsete image.

Mirakel er Nedregårds debutroman, men hun har tidligere jobbet som journalist. Så vidt jeg har fått med meg er det først og fremst som TV-journalist, men det er ingen tvil om at hun kan skrive og er flink til å fortelle en historie. Hun skriver på en veldig engasjerende måte og får meg som leser til å høre musikken som blir sunget og føle følelsene det frembringer hos Rakel når hun synger. Jeg var litt redd for at boken skulle ende som en kristenmoralistisk historie, men det gjør det absolutt ikke. Rakel i boken har egentlig ikke drømt om å bli berømt, men når hun får sjansen er det som om alle tar det for gitt at det er sånn. Forfatteren sier blant annet i et intervju med Bokelskerinnen at hun med denne boken ønsker å ta tak i et fenomen blant unge i dag; drømmen om å bli berømt og å bli sett, og troen på at dette er veien til lykke. Jeg lurer på om det egentlig er et fenomen i tiden eller om det alltid har vært sånn, men at vi nå har så mange arenaer og muligheter til å bli sett og hørt. Det er kanskje et spørsmål om hva som kom først av hønen og egget. Jeg håper uansett at Renate Nedregård kommer med flere bøker. Jeg tror jeg sjelden eller aldri har fått en sang på hjernen etter å ha lest en bok, men Shackles har spinnet rundt i hodet mitt i flere dager nå.

Mirakel er denne ukens bok i Cappelen Damms bokbloggturné. Jeg var først ut og i morgen er det Ungdomsboka sin tur.

Bree Tanners korte nye liv

Bree Tanner vil de fleste som har lest Stephenie Meyers Twilight-bøker huske fra vampyrslaget i Eclipse. Jeg må innrømme at jeg ikke husket henne fra boken, men ble minnet på henne da jeg så filmen med samme navn. Eclipse var den boken jeg likte best i serien etter bok nummer en som var desidert best, så det fristet jo litt å lese denne her også. Bree Tanner er en ung jente som blir gjort om til vampyr og rekruttert til en slags hær av vampyren Riley. Han igjen er ledet av en som de bare kaller henne, for ingen andre enn Riley har sett henne eller vet hvem hun er. For å overleve blant en gjeng blodtørstige vampyrer holder Bree seg for seg selv og skjuler seg stort sett bak Freaky Fred, som har den spesielle egenskapen at han kan få de rundt han til å bli kvalme og uvel av å være i nærheten av han. Bree kommer etterhvert i snakk med Diego og finner ut at de begge setter en del spørsmåltegn rundt det Riley har fortalt dem om det å være vampyr og hva som er målet for å sette sammen denne hæren. De utforsker litt på egen hånd for å finne ut om Riley lyger for dem eller om han også blir ført bak lyset.

Jeg var litt skeptisk til å lese mer av Stephenie Meyer etter Breaking Dawn som skuffet meg, men etter en god pause var jeg klar. Boken er mye mer blodig og makaber enn de andre Twilight-bøkene, for dette handler jo om de "ville" vampyrene, og disse er i tillegg nyfødte. Det som slo meg mens jeg leste første del av boken var at den ville vært mye mer spennende hvis jeg ikke visste alt det som Bree og Diego ikke vet og hvordan historien kommer til å ende. Etterhvert som jeg leste og ble kjent med Bree, og den uunngåelige slutten nærmet seg, ble det faktisk ganske spennende likevel. Det var nesten så jeg håpet at jeg husket feil, at det skulle ende på en annen måte. I tillegg ble vi introdusert til noen nye karakterer som jeg ikke visste noe om fra før, som Diego og Fred. Etterpå ser jeg også at boken nok er langt fra utfyllende nok til at den bør leses på egenhånd. Som en liten avlegger til Eclipse fungerer boken ganske godt. Jeg liker historien om Bree, den er ikke lang, for livet hennes som vampyr vet vi jo ikke ble et særlig langt liv.

Ender's Game

En gammel enn klassiker jeg fikk lyst til å skrive litt om. Ender's Game er en science fiction-roman skrevet av Orson Scott Card i 1985. Det finnes en norsk oversettelse som heter Enders spill.

Jorden forbereder seg på invasjon fra rommet. De vet at de ekle, insektaktige aliens'ene kommer, for de har allerede invadert en gang før. Det var bare såvidt Jorden overlevde den gangen, og det neste angrepet blir verre. Og de som må utkjempe krigen er barn...

Jordens romflåte består nemlig av ubemannede, fjernstyrte kampskip. Ingen heltemodige kamper mann mot med laserpistoler her altså. Skipene fjernstyres fra jorden, og de som er aller raskest og best til å styre dem er barn i 10-14-årsalderen, opptrent på dataspill (det virket vel som en naturlig tanke i 1985).

Vår helt, Ender Wiggin, er et av de utvalgte barna som skal styre skipene. Han blir sendt avgårde til en brutal krigsskole hvor han blir en mester i krigsspill og krigsleker. Men skolen har også som mål banke alle menneskelige følelser ut av ham, og forvandle ham til en perfekt, iskald drapsmaskin. Kan Ender redde jorden? Kan Ender redde seg selv?

Boken er egentlig skrevet for voksne lesere, men ble enormt populær bant ungdom også. I ettertid er det lett å se at Card fant frem til en del tricks som går igjen i de aller mest poulære ungdomsbøkene nå, og det spørs om han ikke har hatt en god del innflytelse på dem.

Card skaper en situasjon hvor de voksne blir fjernet fra scenen og ungdommer må møte farene alene (tenk Dødslekene, eller Gone, eller I morgen). Han legger handlingen til en skole, og får et miljø som er oversiktlig og gjenkjennelig (Harry Potter, House of Night). Faktisk er det akkurat som lesernes egen verden, bare veldig dramatisk og viktig. Han sender helten sin gjennom en serie testsituasjoner, som ikke bare er som nivåene i et dataspill, de ER nivåene i et dataspill.

At en gammel bokpusher ser hjulene som holder handlingen i gang, forhindrer ikke at boken var utrolig spennende i 1985 og er utrolig spennende nå. Det er bare for alle som liker Dødslekene eller Harry Potter å kaste seg over den, altså. 5 i karakter!

En liten advarsel til slutt: Orson Scott Card har skrevet en halv bokhylle med oppfølgere til Ender's Game, og metervis med science fiction og fantasy ellers, men har vel aldri klart å treffe på helt samme måte.