City of bones

City of Bones er første boken i en urban fantasy-serie (The Mortal Instruments) som jeg trodde var en trilogi, men nå viser det seg at det har kommet en fjerde bok og det er nok heller ikke den siste. Her møter vi Clarissa Fray som en kveld på et utested blir vitne til et mord. Da hun skal tilkalle hjelp viser det seg at liket er borte og morderne som kaller seg Shadowhunters er usynlige for alle andre enn henne selv, inkludert bestekameraten Simon. Innen det neste døgnet skal verden snus på hodet for Clary, moren kidnappes, og hun får stadig flere spørsmål hun ønsker svar på. Hun skal nå bli kjent med en mørk underverden hun ikke ante eksisterte, eller gjorde hun det?

Det var spesielt en ting som ødela litt for denne leseopplevelsen og som gjør det litt vanskelig for meg å vurdere boken på helt riktig grunnlag, men jeg skal prøve. Jeg klarte å lese en omtale av boken på Goodreads som avslørte altfor mye av det som skulle skje videre i boken. Jeg kan vel først og fremst skylde meg selv her, men de pleier å være flinke å merke omtalene med spoiler. Jaja, over til de gode tingene med denne boken. Her er det spenning og action fra begynnelse til slutt. Jakten på Clarys mor er nemlig ikke uten farer og møter med New Yorks underverdens mange skumle skikkelser. Boken har også en god dose humor. Samspillet mellom Clary og flere av hennes motkarakterer bygger mye på sarkastiske kommentarer både frem og tilbake. I motsetning til en del andre amerikanske fantasy-serier for ungdom har ikke denne første boken en romanse i hovedrollen. Her er det flere personer i fokus og den spiller på et rikt univers. Nå er det kanskje sånn at de bøkene med spesielt fokus på romansen kalles Paranormal romance, mens dette kalles Urban fantasy, hvis jeg har forstått det riktig, så da får man jo en pekepinn hvis man vil slippe unna den mest klissete romantikken:-) Jeg er også ganske sikker på at du vil få noen overraskelser i løpet av denne boken hvis du holder deg unna spoilere. Forfatteren er forøvrig visstnok kjent for å skrive Harry Potter-fanfiction og har av noen blitt beskyldt for å låne litt for mye derfra. Jeg har ikke lest hennes fanfiction, men kan ikke se så mange likheter mellom disse to seriene, så er uenig i de anklagene. Jeg savner ellers en serie der jeg virkelig blir glad i karakterene sånn som jeg ble i nettopp Harry Potter, men det krever kanskje at man leser mer enn en bok.Neste bok heter City of Ashes og er heldigvis kjøpt inn til biblioteket så jeg kan lese den etterhvert. Første bok er også utgitt på norsk med tittelen Skyggejegerne. For noen andre bloggeres omtaler se:

Flukten fra virkeligheten
Marias bokblogg

Rosebush

I Rosebush møter vi Jane som har vært utsatt for en bilulykke, våkner opp på sykehuset og ikke aner hva som har skjedd med henne. I løpet av boken følger vi hennes tanker og tilbakeblikk etterhvert som minnene kommer tilbake.

Rosebush av Michelle Jaffe var en mesteparten av tiden utrolig spennende bok med en uhyggelig stemning over seg. Den fikk meg til å hele tiden gjette hva som hadde skjedd og hvem som var skyldig i hva, men stort sett tok jeg feil. Verden Jane lever i er forferdelig overfladisk og hun gjør alt hun kan for å passe inn og å være populær. Det begynner etterhvert å synke inn for henne at kanskje ikke alle er like begeistret for henne som de gir uttrykk for. Man har lyst å slå henne i hodet av og til så hun skal våkne opp. Til tross for at jeg likte boken godt har den mange svakheter. Den inneholder mange klisjeer, er noe spekulativ og noe usannsynlig. En del av karakterene er for skrudde til at man kan tro på dem, ellers så er det for mange av karakterene som er skrudde til at man kan tro helt på historien. I tillegg gikk slutten litt for fort og noe var for forutsigbart. Det var ellers en god leseopplevelse hvis man tar det for det det er, nemlig lett underholdning. Så var det en bok som endelig vekket leselysten igjen og fikk meg til å velge boken fremfor PC eller TV og å glede meg til jeg fikk anledning til å lese igjen. Det er tross alt noe av det beste med å lese.

Forførende ondskap

Etter at lillesøsteren blir drept flytter Katherine til tanten sin i Sydney for å komme vekk fra alt. Hun skifter til og med navn for å slippe at noen skal gjenkjenne henne. Selv om hun prøver å være anonym ønsker skolens mest populære, Alice, å bli venn med henne. De to innleder et vennskap som gradvis skal få Katherine til å finne tilbake til seg selv og det gamle livet sitt der hun ikke var så alvorlig og innesluttet. Det viser seg imidlertid etterhvert at Alice ikke bare har lystige sider, men at også hun som Katherine bærer på mørke hemmeligheter.

Det første jeg har å utsette på denne boken er språket, for det ødelegger opplevelsen litt for meg. Språket er veldig lett og litt for ungdommelig for min smak. Uten å ha lest i den engelske utgaven er nok den å anbefale alle som har muligheten til det siden språket er såpass enkelt. Nå er jeg kanskje ikke i målgruppen, men dette er likevel langt fra noen barnebok. I forhold til det alvorlige innholdet i boken synes jeg det blir litt for overfladisk behandlet. Jeg får aldri helt følelsen av det grusomme Katherine faktisk har opplevd som for eksempel en annen ungdomsthriller jeg leste nylig, Mus, lyktes bedre med. Når dette er sagt så likte jeg faktisk boken ganske godt og suste gjennom den. Jeg lot meg forføre og oppbyggingen av boken der avsløringene kommer gradvis gjør den veldig spennende. Jeg likte også hovedpersonen Katherine som er en de fleste kan identifisere seg med, og også de andre karakterene var troverdige. Boken er veldig lettlest og fengende og anbefales til alle som ønsker noe lett, spennende og underholdende. Og da mener jeg lett i forhold til språket, for innholdet er av det dystre slaget.

Undervanssdystopi

Et jordskjelv har ført til at mesteparten av jordoverflaten har sunket under jorden. Nå bor deler av verdens befolkning under vann, mens de andre bor i stabelhus på det lille som er igjen av overflaten (Oversiden). Handlingen i Mørkt liv foregår for det meste under vann og her er det et fascinerende dyreliv og samfunn som beskrives. Bokens hovedperson er Ty, som er en av få som er født på havbunnen, de fleste som bor der har flyttet dit senere (nybyggerne). Beboerne på havbunnen trues imidlertid av en gjeng med fredløse som reiser rundt og plyndrer. Veldet (myndighetene) bestemmer at innbyggerne selv må fange de fredløse og Ty er fast bestemt på å klare dette for å slippe at familien må flytte til Oversiden. En dag han kommer ut for de fredløse møter han også Gemma, en fra Oversiden som er på leting etter storebroren sin.

Livet på havbunnen er beskrevet på en måte som gjør at jeg kan se for meg et yrende liv og masse flotte farger. Dette universet er ihvertfall for meg veldig originalt. Jeg har tidligere lest Kristine Rande sin Havprinsen som også er under vann, men den er likevel veldig annerledes. Denne boken har også et godt plot og teknologien og løsningene for å kunne leve under vann virker for meg ihvertfall gode og troverdige. Boken er også lettlest og actionfylt fra første side. Hvorfor jeg likevel ikke blir helt henrykt av denne boken tror jeg har noe med at den er litt barnslig i språket. Jeg leste litt i den engelske utgaven og det var litt bedre, men tror ikke forskjellen er så stor. Jeg ser at Cappelen Damm har satt 10-12 år på boken, så det er nok heller det at jeg ikke helt er i målgruppen. Jeg synes også at den er for lite utfyllende. Det ene etter det andre skjer så fort at du ikke helt får tid til å tenke eller ta det inn underveis. Jeg foretrekker ihvertfall å få litt hint underveis og tid til å bygge opp spenning før avsløringene og overraskelsene kommer. Når det er sagt så likte jeg boken godt og den kan anbefales også til voksne på grunn av andre gode kvaliteter, men den er nok midt i blinken for de litt yngre leserne.

Norsk dystopi

Høsten av Jan Larsen er en dystopisk fortelling der mesteparten av verden er utryddet av en skummel sykdom. Nanna og Fride har bodd store deler av livene sine i en bunker under jorden sammen med pappaen sin for å unngå smitte. Spesielt Fride som aldri har vært ute i verden vil ikke lenger holdes innestengt. En dag må de ut, ikke bare fra bunkeren men de blir også nødt til å legge ut på en reise etter medisiner til faren.

Dette er en fin og barnlig historie på mange måter. Historien foregår gjennom de to søstrenes øyne og mye i dialog mellom dem. Det er en veldig fin dynamikk mellom lille Fride som aldri har opplevd verden utenfor bunkeren og Nanna som plutselig må bli stor og ta ansvar for lillesøsteren sin. Jeg leste en annen omtale av boken der bloggeren mente det var litt mye dialog og for lite skildring av personene, f.eks hvordan de ser ut(beklager at jeg ikke husker hvem det var). Da kom jeg på at jeg faktisk ikke hadde lagt merke til at det ikke stod noe om hvordan hovedpersonene ser ut, så dette er tydeligvis ikke så viktig for meg.

Det er et dystert og tungt scenario som beskrives; en verden der alt liv har visnet bort og alt ligger tomt og øde. Boken er skrevet for barn/ungdom ned i 12-årsalderen, så til tross for det dystre bakteppet finnes det for eksempel ikke lik, ubehagelige beskrivelser av sykdommen eller ondskapen som kun nevnes. Jeg kan ikke forhindre at jeg tenker på denne litt som en The Road light (Cormac McCarty) i så måte. På den andre siden ser jeg også på dette som en historie om kjærligheten i en familie, håpet til de to jentene og overlevelsesinstinktene til den forlatte gutten Fugl som vi også møter. Og her stiller den mye sterkere og er langt varmere enn nevnte The Road. Slutten er ganske åpen, så kanskje kan vi håpe på en oppfølger?

Denne omtalen er en del av Cappelen Damm sin bokbloggturne. I går skrev Ikke bare ei bok om den og i morgen er det Signii sin tur.

Uhyggelig ungdomsthriller

Mus av Gordon Reece starter med en hjerteskjærende historie om en mor og datter som blir sviktet. Faren har forlatt dem og datteren Shelley blir brutalt mobbet av sine tidligere venninner. De flytter på landet for å komme seg unna mobbingen, men ikke engang her får de være i fred. De omtaler seg seg selv som mus, fordi de er pliktoppfyllende, gjør lite ut av seg og dermed blir herset med. En dag er likevel grensen nådd selv for dem og da er det ingen vei tilbake.

Denne boken har en uhyggelig stemning som er der fra første side. Du aner at noe ekkelt skal skje, men ikke hva. Det som etterhvert skjer begynner å slite veldig på mor og datter. Jeg syntes både synd på dem for at de aldri kan få fred samtidig som jeg tar avstand fra handlingene deres. Mobbingen av Shelley er ikke akkurat av det uskyldige slaget og denne delen av boken er vond å lese. Dermed kan jeg også forstå hvorfor Shelley gjør som hun gjør. Dette er altså en bok som kan sette i gang tanker rundt et moralsk dilemma. For kan vi egentlig vite helt sikkert hva vi selv ville gjort i en lignende situasjon. Det er alltid deilig med bøker som ikke fremstiller verden som svart-hvit eller gir deg det riktige svaret, og denne gjør ingen av delene. Den overlater til leseren å gjøre opp sin egen mening.

Språket i boken er lett og jeg suste ihvertfall gjennom den. Den kunne med fordel vært litt mer utdypende i skildringene for å nå helt til topps hos meg. Det kan kanskje være bedre å lese den på engelsk hvis du mestrer det.

Delirium

En av sommerens leste bøker heter Delirium av Lauren Oliver. Det er første del av en dystopisk trilogi der kjærligheten er den store fienden for myndighetene. Kjærlighet regnes som en sykdom som driver deg til vanvidd og som alle må kureres for hvis alle skal fungere ordentlig sammen i et samfunn. Kuren er en operasjon som alle får ta etter fylte 18 år. Hovedpersonen i boken er 17 år gamle Lena som venter på å bli kurert i nær fremtid. Hun bor sammen med sin tante og onkel etter at både moren og faren døde. Moren tok livet av seg etter å ha blitt infisert av sykdommen, Amor Deliria Nevrosa, har Lena blitt fortalt. Lena er redd for å ende opp som moren og kan ikke vente med å bli kurert. Bestevenninnen Hannah er ikke like overbevist og setter i gang noen tanker også hos Lena, kanskje ikke alt hun har blitt fortalt er helt riktig. Og selvfølgelig skjer det som overhodet ikke skal skje, Lena møter en gutt...


Jeg er ganske fascinert av "sjangeren" dystopi spesielt etter å ha lest Suzanne Collins sin The Hunger Games. Jeg synes ikke denne lever helt opp til denne eller mine forventninger etter gode omtaler, men den er ikke så verst likevel. Konseptet er veldig godt og da jeg leste definisjonene og symptomene på sykdommen Amor Deliria Nevrosa, altså kjærlighet, synes også jeg at det minnet mistenkelig om en sykdom. Samfunnet Lena lever i har strenge regler for når ukurerte får være ute av husene sine, hvem de får omgås, fester, musikk og dans er stort sett ulovlig og fremtiden deres er allerede planlagt. Etter operasjonen blir aller mer eller mindre følelsesløse roboter som mener det samme. Samfunnet som beskrives ga meg kvelningsfornemmelser, men desverre er det jo sånn at mange i verden i dag lever under lignende totalitære regimer. Kanskje det er lettere for oss i den vestlige verden å forestille oss hvordan det kan være når handlingen er lagt til vår del av verden. Det som trekker ned i denne boken er at jeg synes deler av handlingen var litt kjedelig. Det var små partier i boken jeg skummet gjennom for å komme videre. Dette gjorde at jeg ikke ble helt oppslukt og grepet av handlingen. Ellers synes jeg kjærlighetshistorien er ekte og fin, og slutten på boken gjorde at jeg vurderer å lese videre i serien, selv om boken egentlig fint kan stå alene.

Mitt bankande hjarte

Amanda er 14 og veldig forelsket i David. Livet er akkurat så fantastisk som det kan være da hun en sommerdag kollapser og blir kjørt til sykehus i all hast. En alvorlig hjertesykdom bli avduket og Amanda sitt liv blir snudd opp ned. Fra å være frisk og aktiv blir hun sliten og avhengig av hjelp mens hun venter på en livsnødvendig hjertetransplantasjon.

Boken begynner som en vanlig ungdomsroman om forelskelse og beskriver dette veldig godt synes jeg. Hvordan hele verden faller i grus eller går til himmels alt ettersom hva den ene som betyr noe sier eller gjør. Den tar deretter, som livet til Amanda, en annen retning og blir mer alvorlig. Det som skulle bli den beste sommeren i Amandas liv må tilbringes på sykehus tilkoblet ledninger. Når hun kommer ut fra sykehuset er det vanskelig for henne å fungere som hun pleier og de rundt henne begynner så smått å trekke seg litt unna. Amanda lurer på om hun noen gang får livet sitt tilbake og om det nye hjertet kommer til å være like forelsket i David som det gamle. For sitter egentlig forelskelsen i magen eller hjertet? Denne boken til Alf Kjetil Walgermo er godt skrevet, søt og rørende om de små og store tingene i livet.

Mirakel

Mirakel er en ungdomsroman skrevet av Renate Nedregård. Rakel er kristen og synger i ten-sing sammen med sine beste venninner, og er forelsket i korlederen som tilsynelatende ikke har lagt merke til henne. På en konsert får Rakel synge solo og blir "oppdaget" av en i tv2. Etter dette endrer alt seg for henne i rekordfart og det er ingen vei tilbake. Idol, deretter platekontrakt og artistliv i London blir hennes nye liv. En dag blir hun kontaktet av sitt gamle kor som ønsker at hun skal delta i en jubileumskonsert. Dette setter i gang både tanker og følelser hos Rakel, nå Miracle, og vi som lesere får ta del i hennes historie om veien dit hun er nå. Er det virkelig det nye livet hennes som gjør henne lykkelig, eller ville hun hatt det bedre i det gamle som hun nå nesten gjør narr av? Rakel blir tvunget til å konfronteres med sitt gamle liv da managementet synes at det å vise hennes uskyldige fortid vil være veldig bra for hennes nå mer rufsete image.

Mirakel er Nedregårds debutroman, men hun har tidligere jobbet som journalist. Så vidt jeg har fått med meg er det først og fremst som TV-journalist, men det er ingen tvil om at hun kan skrive og er flink til å fortelle en historie. Hun skriver på en veldig engasjerende måte og får meg som leser til å høre musikken som blir sunget og føle følelsene det frembringer hos Rakel når hun synger. Jeg var litt redd for at boken skulle ende som en kristenmoralistisk historie, men det gjør det absolutt ikke. Rakel i boken har egentlig ikke drømt om å bli berømt, men når hun får sjansen er det som om alle tar det for gitt at det er sånn. Forfatteren sier blant annet i et intervju med Bokelskerinnen at hun med denne boken ønsker å ta tak i et fenomen blant unge i dag; drømmen om å bli berømt og å bli sett, og troen på at dette er veien til lykke. Jeg lurer på om det egentlig er et fenomen i tiden eller om det alltid har vært sånn, men at vi nå har så mange arenaer og muligheter til å bli sett og hørt. Det er kanskje et spørsmål om hva som kom først av hønen og egget. Jeg håper uansett at Renate Nedregård kommer med flere bøker. Jeg tror jeg sjelden eller aldri har fått en sang på hjernen etter å ha lest en bok, men Shackles har spinnet rundt i hodet mitt i flere dager nå.

Mirakel er denne ukens bok i Cappelen Damms bokbloggturné. Jeg var først ut og i morgen er det Ungdomsboka sin tur.

13 reasons why

13 Reasons Why starter med at Clay mottar en pakke som inneholder 13 lydbånd. Avsenderen er en jente fra skolen, Hannah, som nylig tok sitt eget liv. Hun har sendt disse til 13 personer som alle på en eller annen måte er en del av årsaken til selvmordet. Leseren får kun følge en av disse mens han hører gjennom kassettene for å finne grunnen til at han er en av de 13. Vi får høre alle båndene sammen med hovedpersonen, hans reaksjoner og handlinger. Han vil først ikke høre, men blir nødt til høre gjennom alle båndene for å få vite hva hans rolle er i Hannahs selvmord.

Denne boken er uhyggelig, nervepirrende, trist, og i likhet med Clay klarer man ikke la være å skynde seg å lese videre for å få vite hvorfor Hannah tok livet av seg, samtidig som man synes det hele er ubehagelig å ta del i. Grunnene Hannah oppgir er av ulik alvorlighetsgrad og jeg tenkte at noen av dem virket ubetydelige og følte med personen som ble "beskyldt". Men grunnene er absolutt ikke ubetydelige for Hannah, og det er det som er tankevekkende. For hva vet vi egentlig om grunnene til at mennesker tar sine egne liv? Små bemerkninger og likegyldighet kan være dråpen for et menneske som allerede er langt nede. Boken tar opp et veldig alvorlig og viktig tema som det nesten er tabu å snakke om i offentligheten.
Her kan du lese hva Mia i Myra synes om boken.

Fotball - veien mot landslagsdrømmen

Dette er første bok av tre i ”Best”-serien, som handler om Tom fra han er G13-spiller til han debuterer på landslaget.

I ”Best i byen” er Tom 13 år, og spiller venstreback på en liten filleklubb i Oslo. Den vemmelige Rotte-Robin er den like ekle trenerens sønn, og får alltid spille spiss. Men Tom får sjansen når Robin blir skadet. Det ender med at begge blir tatt ut på kretslaget i Oslo, hvor de blir rivaler om samme plassen.

Treneren på kretslaget er en helt annen type enn Robins far, og blir Toms læremester på forballbanen. Greit å ha, når foreldrene hans er helt uinteressert (eller er de egentlig det?). Ellers møter vi bestekameraten Ebbe, som ikke kan sparke en ball men er en total fotballnerd, og Magnus som Tom danner radarpar med på kretslaget. Og skal det bli klassens skjønnhet Maylinn for Tom, eller fotballjenten Sofie?

Mesteparten av boken er fotball – kamper, teori, trening og samlinger. Spill, sjanser og mål blir skildret til minste nervepirrende detaljer. Tom møter andre spillere som er gode, ofte bedre enn ham selv, men lærer å spille med dem og mot dem. Han må samarbeide for å vinne - også med den motbydelige Robin.

Torbjørn Moen har skrevet boken sammen med trener Pål Arne Johansen, og det Tom lærer er nok etter Fotballforbundets håndbok. Boken fungerer nok bra pedagogisk – jeg tipper du kan lære en god del om å tenke fotball av den. Den viser hvordan Tom hele tiden kommer i valgsituasjoner på banen, og viser hvordan han tenker for å løse dem, eller hvordan han tenker feil når han dummer seg ut.

Det er ikke skrevet så mange fotballfortellinger for ungdom, egentlig. Det er nesten litt rart, for det er godt stoff. Strukturen i fortellingen og hvordan spenningen kal bygges opp gir seg nesten selv. Sporten setter naturlig opp en serie dramatiske testsituasjoner, som helten må klare for å gå videre som spiller – og for å bli voksen.

Boken er kort og lettlest. Språket er barskt og mandig, med fleipete tone. Det passer bra til temaet, men du må ikke spørre meg om det er slik ungdommen snakker i virkeligheten. Moen slenger om seg med fotballterminologi, varemerker, klubbnavn og kjente spillere – uten noen forklaring. Dette må du bare kunne på forånd, men det kan nok de fleste som plukker opp denne boken. .

Det er ikke noen genial bok. Den er rimelig forutsigelig på alle nivåer – handling, personer, språk. Det går omtrent akkurat som du venter. Men den er grei tidtrøyte. Jeg kjedet meg ikke med den.

Så var det slutt...

Siden jeg leste Dødslekene (The Hunger Games) for et par år siden har jeg ventet på å få vite hvordan det hele skulle ende for Katniss og de andre. Den første boken er en av mine absolutte favoritter så forventningene har vært høye. Jeg var ganske fornøyd med bok nummer to Catching Fire (Opp i flammer på norsk) som startet litt tregt, men tok seg veldig opp. Så til den siste og tredje boken som har fått navnet Mockingjay. Hvis du ikke har lest alle bøkene kan du lese mine omtaler ved å trykke på tittelen over.

I slutten av forrige bok ble Katniss reddet ut av arenaen og til det skjulte distrikt 13. Her ønsker de at hun skal være et forbilde og en symbolsk mockingjay for å få frem kampviljen i de andre distriktene til å gå mot Capitol. Det vil si det som er igjen av de andre distriktene, for krigen er absolutt i gang. Katniss har vært gjennom mye og sliter med skyldfølelse og å bearbeide det hele. Hun har aldri vært den som føyer seg etter autoriteter og det er hun heller ikke i distrikt 13. De rundt henne prøver å nå inn til henne, men hun har store problemer med å stole på noen og er redd for at alt hun gjør kan bidra til å skade noen andre. I denne siste boken er det mindre action enn i de andre to. Mer av handlingen foregår i hodet til Katniss og hennes indre kamp. Det betyr ikke at det ikke er både drama og action i denne boken også, for det er det. Det romantiske trekantdramaet fortsetter, krigen er i gang og Capitol skal nedkjempes.

Så er jeg fornøyd med hvordan det hele endte eller ikke? Jeg er litt usikker og er vel både fornøyd og litt skuffet. Som jeg tenkte da jeg leste den andre boken og enda mer i denne synes jeg serien kunne vært foruten trekantdramaet mellom Peeta, Gale og Katniss. Det er mer enn nok annet å ta av og det blir litt banalt og unødvendig synes jeg. Likevel liker jeg jo godt alle disse karakterene og synes de gjør boken bedre. Jeg synes også at det gikk litt vel fort på slutten etter all den oppbyggingen gjennom store deler av boken. Ellers klarer Suzanne Collins fortsatt å få leseren til å tenke seg om og trekke paralleler til verden vi lever i i dag. Verden er ikke så svart-hvit som i eventyrene der de gode kjemper mot de onde. Den er mer komplisert og vi er bare mennesker. Dette gjør at jeg er ganske fornøyd med boken og ikke minst serien tross alt. Jeg vil anbefale til de som har tid å lese de to andre bøkene om igjen først hvis det er lenge siden du har gjort det. Jeg gjorde ikke det og da tok det litt tid å komme inn igjen i handlingen og karakterene. Det fine er jo at de står i bokhyllen min alle sammen, så jeg kan når som helst lese de på nytt:-) Boken har allerede kommet på norsk og heter Fugl Føniks.

Ungdomsromantikk

Perfect Chemistry av Simone Elkeles handler om Brittany Ellis og Alex Fuentes som går på samme skole, men kommer fra og lever i to forskjellige verdener. Brittany er skoleflink, populær og har et tilsynelatende perfekt liv hos en velstående familie, mens Alex er fra den fattige delen av byen, medlem i en gjeng og må jobbe for å forsørge sin familie. De to ender opp som labpartnere og blir dermed tvunget til å forholde seg til hverandre. Alex inngår et veddemål med sine kamerater om at han skal klare å forføre Brittany, noe som ikke viser seg å bli så lett. De ender derimot opp med å se sider hos hverandre som få andre får se og får et innblikk i den andres verden som kanskje ikke var helt som de hadde trodd på forhånd.

Mange tenker nok at dette har jeg hørt, sett eller lest før, og det stemmer nok til dels. Jeg gjenkjenner ihvertfall hovedtrekkene fra utallige filmer og bøker. Likevel synes jeg at denne boken var underholdende nok og ikke for klisjepreget. Jeg gremmet meg innimellom over enkelte forutsigbare hendelser og klissete episoder, men ikke særlig ofte. Elkeles klarer å gjøre karakterene og den prosessen de går gjennom troverdig og leseverdig. Som i forrige bok jeg skrev om, Bra 7ke greier, er også denne boken delt inn i kapitler fra hvert av hovedpersonenes ståsted. Jeg synes at det funker bra også i denne boken. Hvis du er den romantiske typen er jeg nesten sikker på at du vil like denne. Boken er nylig utgitt på norsk med tittelen Perfekt kjemi. Hvis du vil lese hva andre synes om boken kan du lese Maria sin anmeldelse her.

Bra 7ke greier

Da var min tur kommet i Cappelen Damm sin bokbloggturne til boken Bra 7ke greier (Pretty bad things) av C.J.Skuse. I går blogget Cathrine the pageturner om boken, og i morgen er det Drops fra Theresesgate sin tur.

Tvillingene Beau og Paisley har en spesiell historie. De var på nyhetene allerede som 6-åringer og ble kalt for mirakeltvillingene, etter at de overlevde flere dager alene i skogen. Nå er de 16 år og bestemmer seg for å rømme til Las Vegas for å lete etter sin far som nylig har sluppet ut fra fengselet. Både det å rømme fra sin onde bestemor i California og jakten på faren i Las Vegas byr på dramatikk, morsomme episoder og at tvillingene skal dukke opp på nyhetskjermene igjen.

De to tvillingene er ganske ulike. En er rolig og fornuftig (Beau), mens den andre er mer vilter og impulsiv (Paisley). Vi får høre begge sine stemmer gjennom annethvert kapittel. Språket i boken skal være ungdommelig, men jeg synes det til tider blir noe påtatt, spesielt i Paisley sine kapitler. Jeg vet ikke om det er oversettelsen, språket eller at jeg rett og slett ikke er ungdommelig nok som får meg til å synes det. Ellers synes jeg historien og plotet virket lovende, men det lever ikke helt opp til forventningene underveis. Boken mangler et driv og en dybde som gjør at jeg gleder meg til å lese videre. En del episoder blir for usannsynlige og ting skjer litt for raskt. Når det er sagt har jeg ingen problemer med å anbefale denne videre, da spesielt til et litt yngre publikum. Boken har sine lyspunkt og føltes ikke som bortkastet lesning.

Slam

Sam er 15 år og har skating som sin store lidenskap. Tony Hawk er det store idolet og kan i følge Sam gi ham svaret på det meste her i livet gjennom sin selvbiografi. Han bor sammen med sin unge mor som fikk han da hun selv ikke var langt unna Sams alder. Hun har aldri lagt skjul på at å få barn så tidlig ikke har vært en fordel. Da han møter Alicia på en fest får han plutselig en annen hovedinteresse ved siden av skatingen. De blir oppslukte i hverandre en periode før Sam går lei og finner ut at det likevel er skatingen som er hans store kjærlighet. Da Alicia forteller at hun tror hun er gravid er det ikke like lett for han å gå tilbake til sitt gamle liv.

Jeg er fan av Nick Hornby og var spent på hans første ungdomsbok. De første 50 sidene i boken var litt masete og jeg ble redd for å bli skuffet av Hornby denne gangen. Etterhvert likte jeg boken bedre og bedre og tok meg selv i å le høyt flere ganger. Sam sin naivitet og mange av situasjonene han havner i er utrolig morsomme og beskrivende for hvor forvirret og fjern en tenåringsgutt kan være (ihvertfall sånn det kan virke utenfra, for jeg har jo aldri vært en selv). Som vanlig blander Nick Hornby et alvorlig tema med humor på en veldig god måte. Jeg ble litt skuffet av den forrige boken jeg leste av forfatteren, A Long Way Down, men nå er jeg absolutt klar for flere Hornby-bøker. At den er gitt ut som ungdomsbok merker man kun fordi det handler om en ungdom. Boken passer som alle hans bøker både for ungdom og voksne.

Lett og morsom sommerunderholdning

For et par uker siden leste jeg en bok som heter A Match Made in High School av Kristin Walker. Jeg leste om den første gangen hos Maria og tenkte dette var noe for skolebiblioteket.

Litt om handlingen: Fiona skal begynne i sitt siste år på high school og ser ikke for seg de store forandringene. Hun skal henge med bestevenninnen, fortsette å være en outsider og å være avstandsforelsket i den samme gutten. Dette forandrer seg da rektor allerede første skoledag annonserer at sisteårselevene skal delta i et ekteskapskurs som skal vare hele året. Alle elevene blir paret opp og de får ikke velge selv hvem de vil være gift med det neste året. Som dere skjønner blir dette skoleåret alt annet enn normalt for Fiona og de andre elevene. Det oppstår mange pinlige, morsomme og lærerike situasjoner.

Jeg hadde visse forventninger til denne boken etter å ha lest og sett en god del serier og filmer fra amerikansk high school. Denne boken ga meg mye av det jeg forventet og litt ekstra. Den er noe forutsigbar, men ikke nok til at det blir irriterende. Jeg likte godt at karakterene ikke er altfor sterotype og at klisjeene er noe dempet (litt er lov, men når det blir for mye blir jeg bare oppgitt). Spesielt samspillet mellom hovedpersonen Fiona og hennes "ektemann" er godt skrevet og morsomt å lese. Boken var veldig lettlest og fengende, og passet ypperlig for meg i disse sommertider. Altså en bok å anbefale til de som vil ha noe lett og morsomt i sommer.

Tunneler

Tunneler er skrevet av Roderick Gordon og Brian Williams og er første bok i en serie. Denne boken er en del av Cappelen Damms bokbloggturne. I går blogget Dorthea om den og i morgen skal bloggen Drops fra Theresesgate skrive om boken.

Will Burrows er 14 år gammel og bor i London sammen med foreldrene og søsteren sin Rebecca. Han er en utenfor både på skolen og hjemme, bortsett fra en lidenskap for graving etter gamle ting som han deler med sin far. Han deler graveprosjekter både med sin far og med sin ene venn Chester. En dag forsvinner Will sin far fra hjemmet og ingen aner hvor han har tatt veien. Ingen mistenker at det har skjedd noe kriminelt, men Will er sikker på at noe er galt og starter sin egen etterforskning. Her starter eventyret som skal lede de to og oss inn i en underjordisk verden med mange overraskelser og farer.

Jeg har desverre hatt altfor liten tid og ro til å lese i det siste på grunn av travle dager både på jobben og hjemme. Dette har preget lesningen av denne boken. Heldigvis er den både lettlest og spennende, så det har ikke vært å altfor vanskelig å ta den frem. Dette er begynnelsen på en spennende og lovende fantasyserie for ungdom som jeg nok kommer til å lese videre i. Den har blitt sammenlignet med Harry Potter, men det blir vel alle bestselgere i denne sjangeren, men jeg synes ikke den når helt opp dit for min del. Jeg får ikke samme nærhet og sympati med karakterene i denne boken, men det kan jo endre seg utover i serien. Den er likevel absolutt leseverdig for både unge og gamle, men må advare mot noe banning og sterke scener for de yngste.

The Reckoning

Hvis du ennå ikke har fått med deg hva denne serien dreier seg om, kan du heller lese om de to første bøkene, The Summoning og The Awakening tidligere på bloggen. For dere som er lei av vampyrer eller aldri har vært fan, så er dette vampyrfritt. Så til siste bok i Darkest Powers (ihvertfall i denne omgang):

Chloe, Derek, Simon og Tori skjuler seg nå fra the Edison group i et hus sammen med Andrew, en god venn av Derek og Simon sin far. De kjenner seg nå endelig trygge for første gang på lenge, men er de egentlig det? Chloe sliter med å kontrollere evnene sine og fremkaller gjenferd i huset som kan fortelle urovekkende historier. Andrew er med i en motstandsgruppe som skal hjelpe ungdommene med å komme seg unna the Edison group. De ønsker også å hjelpe dem å kontrollere evnene deres som er overraskende sterke, noe som ser ut til å skremme deler av gruppen. De fire begynner å bli usikre på hvem de kan stole på i huset, også hverandre.

Siste del i denne serien er minst like god som de to foregående. Den er som den forrige fullpakket med action, og denne gang er ikke trekantdramaet mellom Chloe, Derek og Simon noe som bare lurer under overflaten. Karakterene er fortsatt gode, noen kommer mer frem i denne boken enn tidligere og noen litt mindre. Det eneste jeg har å utsette er at det kanskje går litt vel fort mot slutten. De som håper at alle tråder skal nøstes opp blir nok skuffet, for her er det fortsatt mange ubesvarte spørsmål. Jeg er fornøyd med denne måten å gjøre det på, for ofte synes jeg at for mye skal nøstes opp og avsluttes på en gang og da kan det fort virke litt kunstig og uferdig. Denne serien holder på å gå i den fellen, men unngår den synes jeg. Til dere som fortviler over at det nå er slutt så kommer Kelley Armstrong til neste år med første bok i en ny triologi som skal handle om andre personer, men foregå i det samme universet som denne. Hvis hun får lov av forlaget vil denne også være en del av Darkest Powers-serien. Dette kan godt bety at noen av karakterene herfra vil dukke opp i den nye triologien, og kanskje får vi svar på flere spørsmål. I tillegg skal det i denne siste boken ha vært en link til Armstrong sin andre serie, The Otherworld. Det er altså bare å begynne på hennes andre bøker hvis lengselen blir for stor.

Vampyrer nok en gang

Denne gangen er det Merket av P.C. Cast og Kristin Cast, som forøvrig er mor og datter. Det er denne ukens bok i Cappelen Damms bokbloggturné. I går skrev Staralfur om boken og i morgen er det Elliken sin tur.

Zoey Redbird er på skolen på det hun tror er en helt vanlig dag som alle andre dager. Hun snakker med bestevenninen, irriterer seg over gutter og gruer seg til matteprøven dagen etter. Det er da alt forandrer seg; hun blir merket. I dette vampyruniverset er vampyrismen noe som oppstår i puberteten, og de som opplever det blir oppsøkt og merket i pannen med en halvmåne. Alle vet hva dette betyr, og det er ingen vei tilbake. Zoey må dra til skolen House of Night og de neste 4 årene forberede seg til sitt nye liv som vampyr, en forvandling som ikke alle overlever. På House og Night er livet likevel ikke helt annerledes enn det hun er vant med, ungdommene er fortsatt delt inn i grupper, de populære, de nerdete osv, og de fortsatt opptatt av mange av de samme tingene som før. På den andre siden er alt helt annerledes der.

Jeg var egentlig litt skeptisk til å lese denne boken fordi den har fått blandede kritikker og jeg er litt lei av "sjangeren". Jeg gjorde det likevel fordi det er en av de få som er oversatt til norsk, og denne typer bøker er fortsatt veldig populære blant ungdom. Jeg kan egentlig ikke si at jeg angrer. Boken er lettlest, underholdende, spennende og innimellom også morsom. Det er visst sånn at mor P.C. Cast står for handlingen i boken, mens datteren, Kristin, passer på at språket er ungdommelig nok. Språket og stilen blir litt for ungdommelig og "frisk" for meg, med banning og mye "lissom", men jeg håper det treffer de det skal treffe. Til tross for at dette kan virke irriterende og distraherende, overskygges det av en fengende historie. Jeg synes dette vampyruniverset er spennende og interessant og har en annen magi over seg enn en del av de andre vampyrbøkene jeg har lest i det siste. Det er også denne serien det frister mest å lese videre i. De to første bøkene er oversatt til norsk, bok nummer 2 heter Bedratt. Personlig kommer jeg nok til å lese den neste på engelsk og håper språket oppleves annerledes da. Merket får en sterk 3er.

Vinterjenter

Vinterjenter er ukens bok i Cappelen Damms bokbloggturné. I går skrev Myldretid om boken og i morgen er det klart for siste innlegg hos Lesekaninen.

Vinterjenter handler om tenåringsjenten Lia. Moren er mest opptatt av å redde andre menneskers liv som lege og faren er stort sett på jobbreise. Det er ihvertfall sånn Lia opplever det. Hun har flyttet til faren og bor der sammen med han, en stemor som gjør sitt beste, men som egentlig ikke forstår noe som helst, og lillesøster Emma som er den eneste som virker å kunne nå inn til henne. Bestevenninnen Cassie er funnet død på et motellrom etter å ha ringt Lia 33 ganger uten å få svar. Lia hjemsøkes av skyld og stemmene i hodet som sier at hun må beholde kontrollen, ikke spise og alltid bli tynnere. Og det er dette som er kjernen i boken, Lias kamp mot spiseforstyrrelsen og selvforakten. Denne kampen får leseren følge så nært og virkelig at det noen ganger kan føles nødvendig med en pause for finne tilbake til sin egen verden. For Lia sin verden er ikke en man vil være i for lenge.

Laurie Halse Anderson har skrevet en utrolig sterk bok som det tar tid å ta inn. Den gir et komplekst bilde av det å slite med en spiseforstyrrelse som gjør at jeg både forstår mer og samtidig litt mindre. Det handler om så mye mer enn å bli tynn, det handler om å ha kontroll over seg selv, mestre noe og å ha så mye selvforakt at man ønsker å skade seg selv. Dette er en bok alle tenåringer og tenåringsforeldre burde lese, men også alle andre som ønsker å få en innsikt i denne sykdommen og en god leseopplevelse.