Vampyrer nok en gang

Denne gangen er det Merket av P.C. Cast og Kristin Cast, som forøvrig er mor og datter. Det er denne ukens bok i Cappelen Damms bokbloggturné. I går skrev Staralfur om boken og i morgen er det Elliken sin tur.

Zoey Redbird er på skolen på det hun tror er en helt vanlig dag som alle andre dager. Hun snakker med bestevenninen, irriterer seg over gutter og gruer seg til matteprøven dagen etter. Det er da alt forandrer seg; hun blir merket. I dette vampyruniverset er vampyrismen noe som oppstår i puberteten, og de som opplever det blir oppsøkt og merket i pannen med en halvmåne. Alle vet hva dette betyr, og det er ingen vei tilbake. Zoey må dra til skolen House of Night og de neste 4 årene forberede seg til sitt nye liv som vampyr, en forvandling som ikke alle overlever. På House og Night er livet likevel ikke helt annerledes enn det hun er vant med, ungdommene er fortsatt delt inn i grupper, de populære, de nerdete osv, og de fortsatt opptatt av mange av de samme tingene som før. På den andre siden er alt helt annerledes der.

Jeg var egentlig litt skeptisk til å lese denne boken fordi den har fått blandede kritikker og jeg er litt lei av "sjangeren". Jeg gjorde det likevel fordi det er en av de få som er oversatt til norsk, og denne typer bøker er fortsatt veldig populære blant ungdom. Jeg kan egentlig ikke si at jeg angrer. Boken er lettlest, underholdende, spennende og innimellom også morsom. Det er visst sånn at mor P.C. Cast står for handlingen i boken, mens datteren, Kristin, passer på at språket er ungdommelig nok. Språket og stilen blir litt for ungdommelig og "frisk" for meg, med banning og mye "lissom", men jeg håper det treffer de det skal treffe. Til tross for at dette kan virke irriterende og distraherende, overskygges det av en fengende historie. Jeg synes dette vampyruniverset er spennende og interessant og har en annen magi over seg enn en del av de andre vampyrbøkene jeg har lest i det siste. Det er også denne serien det frister mest å lese videre i. De to første bøkene er oversatt til norsk, bok nummer 2 heter Bedratt. Personlig kommer jeg nok til å lese den neste på engelsk og håper språket oppleves annerledes da. Merket får en sterk 3er.

Enda en oppfølger som må leses

Ikke før har The Reckoning, nr 3 i serien Darkest Powers kommet i postkassen, ser jeg at Spells, bok nr. 2 etter Wings av Aprilynne Pike, også har kommet ut. Dette er "ulempen" med å begynne på mange ulike serier, oppfølgerne hoper seg opp på leselisten. Jeg må innrømme at jeg er mest spent på The Reckoning, men jeg likte også veldig godt den første boken i denne serien (les min anmeldelse fra lenken over). Coveret på Spells er som dere kan se minst like fint som Wings sitt. Får håpe innholdet lever opp til det.

Vinterjenter

Vinterjenter er ukens bok i Cappelen Damms bokbloggturné. I går skrev Myldretid om boken og i morgen er det klart for siste innlegg hos Lesekaninen.

Vinterjenter handler om tenåringsjenten Lia. Moren er mest opptatt av å redde andre menneskers liv som lege og faren er stort sett på jobbreise. Det er ihvertfall sånn Lia opplever det. Hun har flyttet til faren og bor der sammen med han, en stemor som gjør sitt beste, men som egentlig ikke forstår noe som helst, og lillesøster Emma som er den eneste som virker å kunne nå inn til henne. Bestevenninnen Cassie er funnet død på et motellrom etter å ha ringt Lia 33 ganger uten å få svar. Lia hjemsøkes av skyld og stemmene i hodet som sier at hun må beholde kontrollen, ikke spise og alltid bli tynnere. Og det er dette som er kjernen i boken, Lias kamp mot spiseforstyrrelsen og selvforakten. Denne kampen får leseren følge så nært og virkelig at det noen ganger kan føles nødvendig med en pause for finne tilbake til sin egen verden. For Lia sin verden er ikke en man vil være i for lenge.

Laurie Halse Anderson har skrevet en utrolig sterk bok som det tar tid å ta inn. Den gir et komplekst bilde av det å slite med en spiseforstyrrelse som gjør at jeg både forstår mer og samtidig litt mindre. Det handler om så mye mer enn å bli tynn, det handler om å ha kontroll over seg selv, mestre noe og å ha så mye selvforakt at man ønsker å skade seg selv. Dette er en bok alle tenåringer og tenåringsforeldre burde lese, men også alle andre som ønsker å få en innsikt i denne sykdommen og en god leseopplevelse.

Siste bok om Chloe, Derek og de andre

Forrige tirsdag leste jeg en gledelig nyhet hos Ladybug på bloggen Underhold meg . Den tredje og siste boken i ungdomsserien The Darkest Powers har nå kommet ut. Jeg fant den ikke på bokhandleren, men den er bestilt hos Capris, så jeg håper den snart kommer i postkassen. Ladybug skrev at den allerede var utsolgt der hun skulle bestille, men har ikke fått noe beskjed om det fra Capris foreløpig, så det er bare å krysse fingrene. Dette er en av de bøkene jeg har gledet meg mest til i 2010. Hvis du ikke har lest de to første bøkene, kan du lese om den første her. Liker du spennende fantasy for ungdom med en liten dose romantikk er dette noe for deg.

Hva har du lest i påsken?

Jeg er veldig glad i krim, men har lest en del mindre av det de siste par årene. Nå i påsken kjente jeg en trang til denne sjangeren og Min kamp første bind måtte nok en gang ta en liten pause. Det ble bare tid til en krim denne gang, og det var en av mine favoritter, Harlan Coben, sin siste bok på norsk, Hold tett.

Etter at Adam Baye sin kamerat tok livet av seg har Adam blitt mer innesluttet og humørsyk. Foreldrene er bekymret og bestemmer seg etter lange diskusjoner for å overvåke datamaskinen hans med spionprogramvare. Mistenkelige meldinger mellom Adam og en ukjent tyder på at sønnen holder ting skjult. Samtidig blir en kvinne bortført og drept, og familien Bayes naboer har en syk sønn som desperat trenger en nyretransplantasjon. Har disse tre sakene en sammenheng? Det får du vite hvis du leser Hold tett.

Nok en gang leverer Coben en spennende og god krim. Han skriver ikke bøker med handling eller karakterer du husker lenge etterpå, men det er utrolig underholdende og spennende mens det står på. Hvis jeg har en litt treig leseperiode som jeg har hatt nå, er det alltid bra med en Coben-bok for å få opp tempoet og lysten. Jeg har ihvertfall ikke blitt skuffet av hans bøker så langt. Hvis jeg skal utsette noe på akkurat denne boken, så synes jeg at deler av oppklaringen var litt for kort. Boken bygget opp mot noe som kunne vart litt lenger. Forøvrig kunne godt boken vart litt lenger, for jeg ville ikke at spenningen skulle ta slutt.

Hva har dere andre lest i påsken?