Svart elfenben

Fortelleren i boken av Arne Svingen, en ung norsk gutt, blir med bestekameraten Sam til Elfenbenskysten for å finne moren hans som har ikke har sett på 7 år. Til tross for at fortelleren visste at han ikke skulle på en vanlig ferietur, blir denne turen til Afrika ganske annerledes enn han trodde. Elfenbenskysten er preget av borgerkrig og fattigdom og et menneskeliv er verdt mindre enn en flaske cola. Barn kan bruke et gevær, men ikke lese og skrive. Jeg-personen begynner å angre på at ble med og Sam ser ut til å synke lenger og lenger inn i minnene om sin mørke fortid.

Svart elfenben har et ungdommelig språk med mye preg av østlandsk dialekt. Dette gjør den gjerne mer lettlest for noen, men jeg slet litt i starten. Jeg vet ikke om det er språket i seg selv, eller om det var språket i sammenheng med det alvorlige temaet som ikke helt funket for meg, men det ødela litt for min opplevelse av boken. Det er ingen tvil om at dette er en sterk historie og forfatteren gir et dystert bilde av Afrikas vestkyst og hvordan det er å være barn der. Det finnes ikke håp og ingenting betyr noe lenger. Boken handler også om vennskapet mellom disse to guttene og hvordan dette endrer seg og settes på prøve når Sam konfrontreres med sine røtter og fortid. Dette er en dyster og actionfylt bok for ungdom.