mandag 15. mars 2010

Ny god dansk krim


Fasandreperne er bok nummer 2 om etterforsker Carl Mørck og hans avdeling Q for uløste saker. Den første boken, Kvinnen i buret, kan du lese min omtale av her (vil anbefale å lese bøkene i rekkefølge). Denne gangen er det et drap på et søskenpar i 1987 som skal etterforskes. Det spesielle med denne saken er at en mann allerede sitter i fengsel dømt for drapet etter å ha tilstått, men saksmappen dukker på mystisk vis opp på avdeling Q og Carl Mørck sitt skrivebord. Carl Mørck begynner å undersøke saken mot politisjefens vilje, men det er ikke noe som motiverer Carl mer enn å bli motsagt. Det viser seg så klart at ikke alt er som det skal i denne saken. Tre av landets mest vellykkede menn ser ut til å være innblandet, samt en ettersøkt dame som lever i skjul på gaten. I tillegg finner de mulige sammenhenger til flere andre saker opp gjennom årene.
Nok en gang redder Jussi Adler-Olsen meg ut av en treig leseperiode, og jeg må si takk til Aschehoug som sendte meg boken. Denne gangen i motsetning til forrige bok får leseren vite helt fra starten hvem som står bak ugjerningene, og følger jakten fra flere kanter. Også i den første boken får leseren følge saken fra flere vinklinger, og dette liker jeg veldig godt. Det fine med Fasandreperne er at vi som leser får et innblikk i gjerningspersonenes hjerner og bakgrunn, noe som gjør det hele mer troverdig. Dette er nemlig noe som ofte irriterer meg med krim, at løsningen ikke blir troverdig nok. Adler-Olsen tegner her et bilde av noen grusomme gjerningsmenn, handlinger og et miljø man helst ikke vil komme i nærheten av. Dette er altså ikke noe å anbefale for de som foretrekker mer hyggelig krim.

Jeg synes også at mange av karakterene er veldig godt skildret. I denne boken må jeg trekke frem Kimmie Lassen som man umulig kan unngå å få et forhold til. Jeg nevnte i den forrige omtalen at jeg var lei av at krim alltid skulle ha med en middelaldrende, gretten, og gjerne skilt mannlig etterforsker , men jeg må innrømme at jeg begynner å like Carl Mørck. Spesielt er det kjemien mellom han og assistenten Assad som er vellykket synes jeg. I denne boken får avdelingen også en ny sekretær, Rose, som ikke er særlig populært hos Carl. Jeg tror faktisk at jeg likte denne boken enda bedre enn den første, for dette er virkelig krim etter min smak. Hvis du vil lese hva andre bloggere synes om boken, se her:




5 kommentarer:

Mari - Escape In A Book sa...

Flott anmeldelse og takk for linken =)

Leste litt blandede anmeldelser av denne boken på andre blogger, men mange har bare fått Fasandreperne og lest den. I mine øyne blir det helt feil, som du sier må de leses i rekkefølge(ikke at det garanterer at de som ikke likte boken vil endre mening men de vil forstå mer av karakterene).

Lille søster sa...

Jeg holder på med Kvinnen i buret. Spennende.

Silje sa...

Jeg fikk spørsmål fra Aschehoug om jeg hadde lest Kvinnen i buret for hvis ikke skulle jeg få den først. Det er det dumme med kriminalserier i motsetning til de som skriver frittstående kriminalromaner, at du ofte bør lese dem i rekkefølge.

annkolaas sa...

Takk for boktips! Disse skal sjekkes ut:)

Beatelill sa...

Jeg angret litt på at jeg ikke leste "Kvinnen i buret" først, for jeg fikk inntrykk av at dette var en krimserie som burde leses kronologisk. Følte jeg hadde gått glipp av mye av beskrivelsen av hovedkarakakterene, blant annet.

Nå har jeg skaffet meg den første boka, og tar den nok frem en dag jeg får lysten over meg :)

Fin bokanmeldelse, forresten :)